Lost in Blue

Lost in Blue begynner ikke ulikt den ultrapopulære TV-serien Lost som går sin seiersgang verden over i disse dager. Du våkner opp på en tilsynelatende øde øy, alene og utmattet. Du var om bord et stort skip som forliste, og nå har du skyldt opp på den gylne sandstranden til et grønt og frodig paradis. Det er ikke så innlysende hva man må gjøre helt umiddelbart. Hvor er de ville dyrene som helt sikkert vil drepe meg, hvor er den gale doktoren som driver med hemmelig gen-forskning på øya, hvor er de innfødte som vil flå meg og spise meg levende? Kort sagt - hvem vil drepe meg, og hvem må jeg drepe? Svaret er; ingen. Ingen vil drepe noen, for dette spillet handler ikke om å headshots, ping eller straif-jumping. Lost in Blue handler om hvordan du skal overleve av det naturen har å tilby.

De to skjermene blir overlatt til meg, og jeg får ansvaret for at jeg - Kieth - ikke dør. På den øverste skjermen ser jeg at min totale helse ikke er særlig god. Jeg er sulten, tørst og trett. På den nederste skjermen ser jeg Kieth står dryppende våt i vannkanten, og jeg styrer han inn på tørt land. Det første som møter meg er noen kokosnøtter som ligger på bakken. De burde stoppe både den verste sulten og tørsten litt i alle fall. Ikke mange sekundene senere er jeg litt piggere, og fortsetter å utforske øya. Like i nærheten finner jeg en liten hule, og jeg rekker akkurat å sette i gang et lite bål av noen tørre kvister og litt trebark før utmattelsen tar overhånd, og Kieth sovner på gulvet foran bålen.

Når han våkner igjen har han litt mer krefter, men er utrolig sulten og tørst. Jeg tar han med på utsiden, og begynner å utforske området litt, og leter etter noe mat. En elv like i nærheten stiller tørsten, så nå er det bare sulten som gnager. Jeg finner flere kokosnøtter, og mens jeg går og plukker, dumper jeg borti en gummibåt. Det er en av livbåtene fra skipet jeg var om bord på, og oppi båten ligger en jente - Skye. Hun flytter raskt inn i hula, og livet fortoner seg etter hvert litt lettere, når hun kan tilberede ulike råvarer, og lage større måltider som inneholder mer enn bare mine kjipe kokosnøtter.

Lost in Blue er på sett og vis en overleve-på-en-øde-øy-simulator. Man går bare rundt og sanker mat i ulike farger, former og fasonger. Etter hvert kan du også lage forskjellige redskaper som lar deg sanke mer mat mer effektivt, som for eksempel spyd, fiskestang, pil og bue, feller, og så videre. Det blir lettere å holde seg i live utover i spillet, når du kan fange større dyr, og blir flinkere til å tilberede dem. Det er kanskje en litt dum detalj, at vanskelighetskurven er helt motsatt av hva den pleier, men likevel er det jo realistisk at man venner seg til denne måten å leve på.

Utover i spillet legger man ut på større oppdagelsesferder som varer i flere dager, og det er ganske enkelt utrolig spennende å se hva denne øya har å tilby. Du finner litt av hvert ettersom du utforsker, men du må hele tiden ha i bakhodet av det er langt hjem, og at både du og Skye må drikke, spise og sove for å overleve.

Lost in Blue benytter seg godt av begge skjermene. Det aller meste skjer på den nedre skjermen, hvor du styrer din karakter, fisker, rister på trær, jakter osv. Den øvre skjermen har tre ulike funksjoner; den kan vise oversikt over hele øya, den kan vise lokale kart, eller viktigst av alt, den kan vise karakterenes helsetilstand. Og her er det helt tilbake til de mest grunnleggende behovene vi mennesker har; mat, drikke og søvn. Det gamle ordtaket "uten mat og drikke, duger helten ikke" har aldri passet bedre.

Spillet har dog sine bomskudd. Noen helt opplagte irritasjonsmoment, som ganske enkelt burde vært luket bort. For eksempel sitter Skye i hula hele dagen. Hun flytter seg ikke en meter. Selv om hun så skulle tørste i hjel. Hun kan ikke gå ut av hula, rusle de ti meterne bort til elva, og drikke det hun orker. Neida, hun sitter og venter til jeg kommer tilbake fra en lang dag på jakt, tar henne i hånden, og leier henne til elva for å drikke. Hun har ingen AI overhodet. Det er en masete detalj som absolutt ikke burde vært der. Det gjør også noe med selve spillopplevelsen, og man blir stående å tråkke i samme møkka lenger enn strengt tatt nødvendig. Det er jo ikke å leie Skye til elva som er moro? Det er å utforske øya, fiske, gå på jakt, finne nye områder, lage nye og bedre våpen, bygge møbler, osv, osv. Der burde fokuset ligget helt fra starten. Gameplayet mangler finjustering og balansering rett og slett. Jeg skulle også ønske at det var en tutorial av noe slag. Eller i alle fall noen tips i ny og ne. Man må lære seg alt selv. Prøve seg frem. Det føles i alle fall sånn.

Lost in Blue byr på en helt annerledes spillopplevelse. Det er helt ulikt noe jeg har vært borti tidligere. Det tar deg med på en reise langt bort fra monster, zombier, Andre Verdenskrig og klisjéfylte sci-fi scenarioer - og jeg kan ikke få takket nok. Jeg har sagt det flere ganger tidligere, men jeg sier det gjerne igjen. DSen er en helt unik maskin. Den har riktig mange kreative og originale ideer å by på, og Lost in Blue føyer seg inn i rekken av enestående spillopplevelser. Selv om det har 7 års aldersgrense tror jeg dog en 7 åring fort kan synes dette er kjedelig. Det krever litt tålmodighet, men all investert tid belønnes med meget høy avkastning. Hadde de nevnte irritasjonsmomentene vært borte, hadde vi snakket om et av årets beste spillopplevelser. Slik det er nå er det likevel svært fornøyelig, annerledes og interessant, og det kommer til å overleve i min DS lenge.