Lost Planet: Extreme Condition

Fremtidsscenarioene begynner å bli grådig mange nå. Battlefield 2142 tar oss med til en fremtid hvor polene smelter, og det står om de få landområdene som er beboerlige. I Frontlines: Fuel of War er det oljemangel, og kampen dreier seg om de siste dråpene av det sorte gullet. I Gears of War har hele menneskeheten forvillet seg inn i en skjebnesvanger krig mot den utenomjordiske Locust-rasen. Capcoms spådom er at jorden blir ubeboelig, og menneskeheten må søke tilflukt på andre planeter. En ny koloniseringstid er i gang. Og en ny kolonikrig. Velkommen til Lost Planet.

Sjansen for at du allerede har testa Lost Planet er ganske stor. Du har i alle fall hatt muligheten i åtte måneder allerede. Enspiller- og flerspillerdemoen som har ligget ute på Xbox Live Markedplace har blitt lasta ned én million ganger. For å si det åpenbare - liker du demoene, så liker du spillet. Litt av en overraskelse, hva?

Koloniseringsferden til verdensrommet gikk ikke akkurat slik vi kunne håpe. Planeten vi kommer til er bebodd av rasen Acrid, en alien-rase som minner om insekter vi kjenner her på jorda. Øyenstikker, biller, kakkerlakker, langbein, mark, og så videre. Problemet er at de er omtrent en million ganger større, og alle har det samme målet - gjøre menneskene til kjøttdeig ...

Rammeverket i Lost Planet er ganske tradisjonelt. Det er tredjepersonsskyting som veldig mye annet. Tenk Gears of War, Resident Evil 4 og Devil May Cry. Capcom har imidlertid gjort noen nøkkelvrier på den tradisjonelle oppskriften, og resultatet er faktisk ikke så dumt. I denne frosne verden finnes det nemlig ikke noe som heter dårlig vær. Her heter det å gå tom for thermal energy. Thermal energy er det som holder deg varm, og dette forbrennes hurtig. Ny energi finner du inni monstrene, og det er bare én måte å få den ut på. Nettopp. Etter du har fylt fiendene med bly, popper det ut en klump energi og jakten på nestemann kan begynne. Akkurat dette kan være litt masete, for det er som å ha en klokke som teller nedover i et heseblesende tempo. Jeg hater å ha tid på meg når jeg spiller. Jeg får ikke utforsket alle kriker og kroker, og jeg blir stressa. Likevel så har jeg ikke den følelsen noen timer ut i Lost Planet. Det var irriterende i starten, men etter hvert er det bare en ekstra liten ting man må holde et halvt øye med.

Omtrent halvparten av tiden tilbringer man til beins. Løpende over enorme snødekkte sletter, eller inni noe som en gang var en by. Blokkene er utbombet og skjeve, hvor snøpirater og de mannevonde Acrids lurer i ruinene. Den andre halvparten befinner man seg inne i fremtidens krigsmaskineri - Vital Suits, eller VS. Dette er det vi på godt norsk kaller mechs. Store vandrene roboter som gjør forferdelig mye skade, men er til gjengjeld litt tunge å manøvrere. Du får sitte bak spakene på flere forskjellige mechs før det hele er over, alle med sine unike egenskaper. Min favoritt er den lille røveren som du kan forvandle til en liten snøscooter med bare et enkelt knappetrykk. Den tåler ikke allverdens, men den er hissig som en liten lemmen!

Lost Planet har sine øyeblikk. Jeg husker godt flere av kampene jeg var i, for eksempel når jeg var omringet av fem-seks enorme kakkerlakker. Det føles veldig riktig å rulle en granat under buken på et kjempeinsekt, bare for å se at eksplosjonen velter hele skapningen på ryggen. Og mens den ligger der å spreller kan du gjøre ende på dens miserable liv. Et titalls granater og flere hundre kuler senere sto jeg igjen alene. Bare noen flammer som slikket taket på en utbrent bil noen meter bortenfor var det eneste sporet etter massakren som akkurat hadde funnet sted. Ah, et vakkert øyeblikk ...

Bosskampene peker seg også ut som svært hektiske og intense. Det er faktisk lenge siden jeg har spilt et spill som har en så urtypisk struktur som dette, med den gode gamle end-of-level bossen. Noen av disse bossene var så vanskelige at det var helt seriøst like før kontrollen gikk i veggen. Jada, jeg vet at det er bare noe man sier. Man ikke kaster kontrollen i veggen når man står fast, men nå var det bare noen få Game Over-meldinger fra jeg måtte gått til innkjøp av ny kontroll.

Grafisk sett har Lost Planet nok til å sende frysninger ned ryggen på husets største grafikk-junkie, Kristian. Det ser veldig flott ut. Eksplosjoner, vann, vær og omgivelser byr på masse detaljer, og banedesignet er stort sett veldig bra. Selv om man som regel bare har en vei å gå, så føles det ikke spesielt linjært i det hele tatt. Stemmeskuespillet er i typisk Capcom - B-film kvalitet - og evner også å sende en og annen frysning nedover ryggraden, men ikke av den gode sorten. Noen ganger er det så pinlig at jeg bare må holde meg for øya. Men det er jo også litt av sjarmen.

Som sagt så ligger det en enspiller- og flerspillerdemo ute på Markedplace. Om du er usikker, last ned og test. Du må imidlertid være oppmerksom på at demoene er fra henholdsvis mai og november, så det har blitt gjort noen endinger her og der.

Jeg lå lenge å vippet mellom 7/10 og 8/10, men endte til slutt på 7/10 for det har en tendens til å bli litt mye action, eksplosjoner og skyting, og litt lite driv og engasjement. Men det er en veldig sterk 7er, som absolutt er invitert hvis 8erne har fest.

Lost Planet er et hektisk skytespill med masse, masse, masse action. Og masse snø. Se for deg Dante fra Devil May Cry gå bananas med Ebony and Ivory midt i snøføyka i Finnmark. Da er vi inne på noe i alle fall ... Det har kanskje ikke kommet så mye snø her på østlandet enda, men den har definitivt kommet på Xbox 360!