Lunar Remastered Collection

Som fan av japanske rollespill er det vanskelig å ikke være fornøyd med hvordan sjangeren har utviklet seg de siste årene. Og takket være den enorme suksessen til de store seriene har utviklerne våget å ta sjansen på de mindre kjente, og vi har sett mange remastere og remakes av mer obskure serier. Baten Kaitos I II HD Remaster, Star Ocean: The Second Story R, The Legend of Legacy HD Remastered og Romancing SaGa 2: Revenge of the Seven, bare for å nevne noen fra de siste årene. Nå er turen kommet til Lunar: Silver Star Story Complete fra 1996 og Lunar 2: Eternal Blue Complete fra 1998 i en samling som heter Lunar Remastered Collection.

Begge disse spillene var allerede remakes av titler med samme navn, minus Complete, fra 1992 og 1994. Og kort sagt, det er så mye klassisk JRPG over disse to som det går an å få. De er også begge gode spill i sjangeren og fortjener å bli spilt, uten å være på samme nivå som de beste spillene fra den tidsperioden. De utspiller seg i samme verden, men med 1000 års mellomrom. Du trenger ikke å spille det første spillet for å forstå det andre, selv om historien har en liten forbindelse. Men dette er ikke et problem hvis du kjøper samlingen, da du får begge spillene.

Både Silver Star Story og Eternal Blue gjør noe som er vanskelig å gjøre, nemlig å ikke føles kjedeligd eller repetitivd selv om alle systemene i spillend er veldig enkle. Ta for eksempel det turbaserte kampsystemet. Du kan velge mellom et vanlig angrep med våpenet ditt, et magisk angrep (eller helbredende magi for den typen karakterer), bruke noe for å gjenopprette HP/MP, forsvare deg eller flykte. Ingen kompliserte magier eller intrikate systemer. Det er veldig enkelt å forstå. Du kan imidlertid bruke autostrider, der spillet kontrollerer alt, hvis du ikke har lyst til å presse deg gjennom alt. Dette er veldig praktisk når fiendene ikke er så sterke og du vil pløye deg gjennom dem raskt. For å få fart på opplevelsen er det også mulig å øke hastigheten på kampene opp til tre ganger den normale. Noe jeg valgte å gjøre da kampene ellers føltes unødvendig trege.

Historiene er absolutt ikke noe revolusjonerende heller. En tilfeldig ungdom er "den utvalgte" og må redde verden fra en ondskap som har valgt å komme tilbake etter X antall år. Når det er sagt, er ikke historien dårlig på noen måte, det er bare det at det er et format som går igjen fra andre spill. Det som får vektskålen til å tippe over i den gode retningen, er karakterene. Begge spillene er fulle av minneverdige karakterer, som alle introduseres med sin egen animescene. Noe som virkelig får Lunar-spillene til å skille seg ut fra mengden. I dag er vi vant til å sitte gjennom endeløse mellomsekvenser der deler av historien utspiller seg. Her får vi i stedet kortere sekvenser som viser frem karakterenes personligheter. For det er ikke alltid like lett å komme gjennom personligheter når karakterenes utseende i bunn og grunn består av to øyne, klær og hår.

Silver Star Story, det første spillet i serien, handler om Alex og Luna. Alex forguder den tidligere Dragon Master (en av fire historiske helter) og er ivrig etter å bli den neste Dragon Master. Det betyr at han må finne dragene rundt om i verden og få deres godkjennelse. Det er selvfølgelig lettere sagt enn gjort. Det viser seg selvfølgelig at en ny Dragemester er det som trengs for å redde verden. Luna, derimot, er en talentfull sangerinne som folk begynner å innse at er noe mer spesielt. Hva hun egentlig er, spiller en stor rolle i historien. Med seg har de en haug med karakterer, som selvfølgelig er hektet på av japanske rollespillgrunner. Magikere, krigere og medisinere er selvsagt med, men hver og en har sin egen historie som gjør dem lette å like. Eternal Blue utspiller seg i den samme verdenen, men tusen år frem i tid. Folk har nesten glemt hendelsene i det første spillet, og vi får spille igjen som en ungdom med eventyrdrømmer. Selvfølgelig er det tid for en ond karakter som ønsker å ødelegge verden. Ikke noe nytt under solen. Igjen er det en god historie med innhold som er ganske standard når det gjelder japanske rollespill.

Men dette er en remaster, så hva har egentlig endret seg fra for 30 år siden? Jeg nevnte tidligere muligheten til å øke hastigheten på kampene, men det er også andre livskvalitetsoppdateringer. Som at figurene nå har en felles beholdning av gjenstander som de kan bruke under kampene. I originalen måtte en karakter personlig ha en gjenstand - for eksempel medisin - for å kunne bruke den. Nå kan alle bruke de samme gjenstandene. Hvis du vil spille med det opprinnelige systemet, kan du gjøre det også. Nå kan det også være på sin plass å nevne at begge spillene kan spilles i originalversjon. Når du starter spillet, kan du velge mellom å spille remasteren eller originalen av spillene. Noe vi vanligvis ikke ser. Grafikken har ærlig talt ikke blitt rørt mye. Noe det ikke var behov for. Remasteren er i widescreen i stedet for 4: 3-format.

The Lunar Remastered Collection er et ypperlig eksempel på at man ikke skal reparere det som ikke er ødelagt. Det er ikke gjort noe forsøk på å bygge om spillet for å gjøre det mer sexy for det moderne publikummet. Alt er i bunn og grunn akkurat som i originalene med noen små forbedringer, som gir en bedre opplevelse, men som også er små nok til at de kunne ha passet inn i spillene for 30 år siden. Både Lunar: Silver Star Story Complete og Lunar 2: Eternal Blue Complete er japanske rollespill som er verdt å spille. Det er svært høy kvalitet på dem, selv om det til syvende og sist ikke når helt opp til nivået til de beste spillene i sjangeren.