Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Mad World

Madworld

Hvor brutal kan man være? Hvor voldelig kan det bli? Hvor går grensene? Sega har strukket strikken så langt de klarer, men holder seg på den riktige siden av grensen for spekulativ og smakløs vold med Madworld.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

De som stempler Nintendo Wii som en barnemaskin må nå bite i seg ordene sine. Hvis kompisene dine med 360 og PS3 mobber deg for at du har barnekonsollen Wii har du nå fått et ess i ermet med Madworld, et av de mest brutale spillene vi noensinne har spilt.

Det er litt vanskelig å vite hvordan man skal reagere på denne volden. I løpet av de første minuttene i Madworld blir du opplært i hvordan du skal ta livet av fiendene på mest mulig spektakulære måter, og etter en halvtime har du skjært fiender i to med motorsag, spiddet de på påler, tent fyr på de og revet av de ørene med bare hendene dine. Blodige fiender skriker og skråler akkompagnert av hiphop-musikk mens blodet spruter og to kommentatorer prøver å overgå hverandre i griseprat. Det hele er så overdrevet og sinnsykt at man kan faktisk ikke gjøre annet enn å le.

I Madworld er du med i et futuristisk gameshow. En hel by er overtatt av brutale gjenger og delt inn i soner, og du styrer Jack, et ytterst brutalt muskelberg som tydeligvis har sett kultfilmen Evil Dead ettersom han har en motorsag montert på ene armen. Jack er med i et fremtidig gameshow der en hel by er sperret av og alle som er igjen er fritt vilt. Drep eller bli drept. Eller rettere sagt, drep spektakulært eller tap. Bak den tynne historien ligger det nemlig et poengjaktspill som etterhvert blir mer fengende enn hovedhistorien. Det handler nemlig ikke bare om å ta livet av flest mulig fiender, skal du ha store poengsummer og best mulig ranking må avlivningen være spektakulær. Å kappe en fiende i to med motorsag gir lite poeng, men tre et dekk over overkroppen hans, et veiskilt gjennom øyet, tenn fyr på ham og tre ham til slutt ned på en spiss påle som går inn anus og ut hodet, og du vil få deilige bonuser.

Settingen minner mye om Rockstar-spillet Manhunt, men utviklerne har lagt seg på en helt annen tone enn GTA-skaperne. Der Manhunt handlet om å drepe andre mennesker ved å kvele de med plastposer og andre mer realistiske måter, er Madworld glad tegneserievold. Spillet er fullt av blod og mennesker som blir spiddet, revet i to og pulverisert i kjøttkverner, og jeg klarer aldri å ta volden helt seriøs. Det er gladvold, rett og slett, like overdrevet og estetisk som i gamle John Woo-filmer.

Dette er en annonse:

For vold kan faktisk være moro. Det er kanskje politisk ukorrekt å snakke om vold som ren underholdning, men det er en grunn til at UFC er verdens raskest voksende idrett. Det er en grunn til at tusenvis av ungdommer ser wrestling flere ganger i uka. Eller koser seg med splatterfilmer. Eller voldsspill. Da jeg var 14 år var jeg i det kreative hjørnet og lagde en gang en tegneserie der folk ble avlivet på de mest groteske måter. Uten at jeg mente noe med det. Det var en humoristisk serie der folk tok i dørhåndtak koblet til 50.000 volt eller ramlet gjennom en netting laget av fisketråd og ble delt opp i terninger, inspirert av tegneserier i Mad og Pyton. Det var for å utfordre og underholde meg selv, og tanken på å gjenskape noe av det jeg lagde i serien i det virkelige liv slo meg aldri. Det var Tom og Jerry-vold i voksenform, laget for å le av.

Det er nemlig flere nyanser av vold, og det er ikke noe galt i å la seg underholde av brutal overdrevet vold. Slik oldefar i sin tid ble underholdt av Charlie Chaplin som sparket politikonstabelen i rumpa og kasta kake i fjeset på politisjefen. Eller som min generasjon lo av den sorte ridderen i Monty Python som fikk kappet av seg armer og bein og bare kalte det for et kjøttsår. Det er grafisk og blodig samtidig som det er tullete og hysterisk, og jeg tror ikke noen tar skade av å le av volden i Madworld.

En spesifikk detalj som gjør at spillet føles annerledes enn snuffspillet Manhunt er at Madworld har kopiert svarthvitt-stilen til tegneserien og filmen Sin City. Dermed blir volden automatisk mer abstrakt og estetisk. Det er en grafisk stil som kler spillet godt, ikke minst fordi hovedpersonen Jack og bossene han møter er som hentet rett ut fra tegneserier.

Men selv om det kunstneriske uttrykket kler spillet godt, sliter den monokrone grafikken med den lave oppløsningen på Nintendo Wii sammenlignet med andre konsoller i denne generasjonen. Alt som er mer enn noen få meter unna blir uklart og utydelig, og jeg har store problemer med å manøvrere meg gjennom brettene, mye fordi jeg ikke klarer å få et godt overblikk. Det er nesten første gang jeg har savnet høyere oppløsning i et spill.

Dette er en annonse:

Lyden er jeg derimot mer fornøyd med. Soundtracket er preget av hip hop, men man har også to slitsomme kommentatorer som kommenterer det du gjør i spillet. Disse er både plagsomme og morsomme, typisk hysteriske amerikanere som hyler og skriker over hverandre, men saftig ordbruk og til tider veldig morsom humor gjør at jeg holder ut de mer platte øyeblikkene og de mange gjentakelsene.

Kontrollen i spillet fungerer greit og krever litt fysisk aktivitet. Man styrer Jack med nunchuck-spaken, og ulike knapper brukes for å slå, gripe, bruke motorsaga, og så videre. Har man grepet en fiende svinger man Wiimoten for å kaste ham. Og får brutale avslutningsmanøvre, som å dra motorsaga fra skrittet, opp magen og brystkassa og ut gjennom hodet, må man bevege Wiimoten som anvist på skjermen. Det blir aldri slitsomt eller plagsomt, heller litt mer engasjerende. Spesielt i bosskamper der man rett som det er blir fanget i et grep og må riste som en gal for å slippe ut av grepet og få overtaket. Spillkontrollen passer veldig bra til spillet.

Men mest i starten, når fiendene står som statuer og venter på at du skal komme bort og torturere de. Når man kommer noen nivåer videre begynner fiendene å bli litt mer aggressive, og da går spillet plutselig fra å være hjernedød og hysterisk moro til å bli mer frustrerende og smått irriterende. Kontrollen er rett og slett ikke presis nok til å hevde seg når fiendene gjør aktiv motstand, og jeg ble stadig mer frustrert mot slutten av spillet. Dessverre.

Men det er ikke nok til å forhindre at dette er herlig og fantastisk moro for det aller meste. Madworld er et spill som er så totalt overdrevet at du kan ikke annet enn å glise fra øre til øre. De fabelaktige bosskampene er nesten like spektakulære som i God of War, og spillet er en unik opplevelse fra start til slutt.

Mad World
Mad World
Mad World
Mad World
Mad World
Mad World
Mad World
Mad World
Mad World
Mad World
Mad World
Mad World
Mad World
Mad World
Mad World
Mad World
Mad World
07 Gamereactor Norge
7 / 10
+
Fin stil på grafikken, herlig humor, god bruk av Wiimote
-
Litt for uklar grafikk, monotont i lengden
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Medlemsanmeldelser

  • legion_kart
    Etter å ha gledet meg til dette spillet siden første skjermis ble slupept for lenge siden er dagen endelig kommet for meg å sette karakter for... 9/10
  • Espectro
    Anmeldelse av Madworld: Er Madworld blodig nok? Hvor sykt er dette spillet i forhold til mange andre spill? Dette skal jeg fortelle i denne... 7/10

Relaterte tekster

MadworldScore

Madworld

ANMELDELSE. Skrevet av Jon Cato Lorentzen

Madworld er det mest brutale spillet du får til Nintendo Wii. Jon Cato har denget seg vei gjennom gjennom Varrigan City, og har satt karakter innenfor.



Loading next content