Manhunt

Med utgivelsen av GTA III og GTA: Vice City klatret Rockstar (tidligere DMA) frem fra obskuriteten og befestet seg som en av vår tids mest suksessrike spillutviklere. GTA spillene har vært en ubetinget suksess over hele verden og har skapt både glede og kontrovers. Rockstar har ikke noe nytt GTA spill på lur denne julen, men i stedet serverer de en sterkt satirisk voldsorgie, nesten uten sidestykke.

Manhunt er en tittel hvor vold står i sentrum. Borte vekk er de store åpne byene vi kjenner fra GTA serien og i stedet er fokusen lagt på stealth. Manhunt kan på ingen måte måle seg med andre stealth-storheter som Metal Gear Solid og Splinter Cell, men det prøver det heller ikke på. I rollen som James Earl Cash må man prøve å overleve i en dyster, gal og ultravoldelig verden. Cash er en kaldblodig drapsmann som er dømt til døden og spillet starter med hans henrettelse. Etter å tilsynelatende ha blirr henrettet ved en giftinjeksjon vekkes han til live igjen og kastes ubevæpnet ut i Carser Citys sinnsyke gater. Alt er i regi av "The Director", en syk men mektig mann som arrangerer sin egen "snuff-realty-serie" i Carser City. Byen er befolket av en mengde blodtørstige galninger, med bakgrunner fra alt mellom galehus og militæret. Cash’ eneste mulighet for å overleve marerittet er å følge The Directors ordre, som sjelden er annet enn groteske.

I starten har man svært enkle midler til rådighet for henrettelsene man begår. Man må finne ting som glasskår og plastposer for så å snike seg innpå og drepe fienden, men lenger ut i spillet vil man få tilgang på en rekke fete våpen. Formålet i starten er som sagt å "lage" snuff-filmer, så desto mer brutalt eller grotesk et drap er, jo mer poeng scorer du. Graden av brutalitet bestemmes av hvor lenge man holder angreps-knappen inne før man slipper Cash løs på det intetanende offeret. Som du sikkert skjønner er dette er spill som er myntet på voksne, noe som fremgår ganske tydelig av coveret, som er merket med både advarsler og 18 års aldersgrense.

Grafikken er veldig minimalistisk og gir spillet et slitent og skittent preg. Man drar kjensel på grafikken fra Vice City, men der stopper også likhetene. Manhunts største problem er historien, eller rettere sagt mangelen på denne. Denne typen spill er veldig filmatiske og derfor krever det også de noen av de samme suksesskriteriene som i en film. Man får svært lite innblikk i Cash’ fortid og han er ikke akkurat en karismatisk skikkelse. Spilleren får dermed problemer med å engasjere seg og sympatisere med Cash, noe som igjen gjør det ganske kjedelig å spille Manhunt. I tillegg er oppdragene veldig like i starten og man må spille lenge før noen som helst historie begynner å utfolde seg.

Lydsiden akkompanjerer utskeielsene med en stemningsfull, men nærmest umerkelig ambient. Musikken ligger stort sett å duver i bakgrunnen, og øker i intensistet og styrke etter handlingen i spillet. Blir du f.eks. oppdaget eller jaktet på blåses den opp og blir mer hektisk, for så å stilne hen når jegerne gir opp. Et annet og veldig kult tiltak på lydsiden er muligheten til å bruke et headset med mikrofon (spillet er kompatibelt med SOCOM headsettet og andre PS2 headset fra Logitech). Dette gir deg muligheten til å få "The Directors" ordre rett i øret mens man spiller, pluss at man kan bruke mikrofonen for å lage lyder og lokke til seg ofre. Dette øker helt klart intensiteten og opplevelsen av spillet og gir det hele et mer realistisk og hektisk preg.

Ettersigende er Manhunt en tittel som Rockstar gutta har tenkt og jobbet på i tre år, men for meg ser det mer ut som en kotroversiell spin-off som vil prøve å innkassere på heftig kritisk mediaomtale og kritikk. Som sagt er dette et reinspikka voksenspill, men det mangler altså en del ting for å bli en voksen opplevelse. Man går ganske fort lei og det blir kjedelig å sløye seg vei gjennom brettene. Etter hvert tar det seg allikevel litt opp, men det blir aldri særlig fengende eller spennede. Man får en følelse av å sitte midt i en blanding av 8 MM og Running Man, for stemningen fungerer etter hensikten, med god lyd og grumsete bilder - nesten en slags Robinson for mordere. Det er også dette som fungerer som Rockstars satiriske sleivspark til reality-genren og vår umettelige apetitt for vold og intriger. Hvor går grensen?

Allikevel er Manhunt en god tittel og for den rette målgruppen vil det nok bli et interessant bekjentskap. De av dere som forventet et nytt spill i GTA stil blir nok skuffet, da dette er en veldig lineær og ganske langtekkelig opplevelse. Aldersgrensen og advarslene er berettiget, så foreldre kjøp for all del ikke dette til poden, uansett hvor mye han maser og sutrer. Det eneste som bør kunne føre til et massivt salg av Manhunt er om våre folkevalgte starter opp dette helvetes mediastyret igjen, så ta et hint, la det ligge denne gangen.