Mario Kart World

Det er faktisk elleve år siden sist et Mario Kart-spill ble utgitt til en Nintendo-konsoll. Med tanke på at Mario Kart 8 er et av verdens mest solgte spill og også Nintendos nest mest solgte spill (bare Wii Sports ligger foran, som som kjent fulgte med alle Wii-konsoller) samt tidenes desidert beste partyracer, er det selvsagt ingen overdrivelse å si at ingenting har vært hetere for Switch 2-utgivelsen enn Mario Kart World.

Faktisk er Mario Kart 8 så vanvittig bra at jeg ofte har lurt på hvordan det i det hele tatt kan toppes. Noen ganger har Nintendo prøvd seg på kortvarige gimmicker, som da de gikk for to førere per kart i Double Dash eller det plastrattet du satte Wii-moten på i Mario Kart Wii, og jeg fryktet at de ville prøve noe sånt igjen for å skape en følelse av friskhet.

Heldigvis har Nintendo sagt i intervjuer at de tror det åttende var en slags endestasjon for det klassiske Mario Kart, og derfor leverer de nå noe helt nytt. Det er altså ikke en gimmick, men en fundamental endring i form av en åpen verden. Jeg vet at åpne verdener er noe som har blitt kraftig overbrukt opp gjennom årene, og det finnes knapt et konsept der utviklere ikke har tenkt at alt ville vært bedre hvis du kunne dra hvor du ville. Så... Nintendo har gjort den samme feilen.

Derfor spilte jeg det med fryd her om uken på Nintendo Germany, noe som roet meg betraktelig ned. Og nå har jeg spilt som en galning i mitt eget hjem, og jeg har gode nyheter. For ja, Nintendo har skapt det som sannsynligvis vil bli en ny tidløs tordenkule. De har kombinert det beste fra Mario Kart med det beste fra moderne spilltrender som Forza Horizon 5-verdener og Battle Royale, lagt til sine egne særegenheter, og krydret det med mer Nintendo-kjærlighet enn jeg noen gang kunne be om. I tillegg har de forbedret eller eliminert de svært få feilene som uansett var i Mario Kart 8.

Den store nyheten er som kjent at Mario Kart World har en åpen verden, og at alt derfor henger sammen. Det du ser i horisonten er det du kan gå til. Nintendo minner deg pent om dette på spillets startskjerm, der en ensom rytter kommer rullende. Med et enkelt knappetrykk tar du selv plass bak rattet og kan begynne å rulle rundt i verden.

Men, men... Jeg sparer den biten til senere i anmeldelsen. Når jeg griper Nintendos nye Pro Controller, tenker jeg at de nesten har designet den for å være optimal for Mario Kart World. For selv om du kan slappe av i den fantastisk fargerike verdenen, er det de klassiske alternativene som er det store trekkplasteret, i hvert fall for meg. Det betyr at du finner ulike enspiller- og flerspillermoduser, hvorav de fleste er ting vi allerede er kjent med. Fra å spille enkeltbaner til Time Trial og selvfølgelig cuper.

Sistnevnte består som før av totalt fire løp, men det er der likhetene i utgangspunktet slutter. Avhengig av hvilken cup jeg velger, starter jeg på ett sted, og ved løpets slutt er jeg på et annet, et tydelig konsept som fornyer det klassiske systemet på en måte som føles logisk og dermed unngår følelsen av å skifte for å skifte. Men det betyr ikke at alt handler om å komme seg fra sted A til B. Det er mange steder på kartet, ofte basert på ting vi har sett før i serien. Du kan kjøre tre runder på disse før det er på tide å dra videre, og du kan også dele det opp slik at du kjører en runde på en bane før du drar videre midt i løpet. Det er egentlig ikke noe negativt å si om dette, tvert imot garanterer det størst mulig variasjon med både svingete baner og de lengste rettstrekningene i serien så langt. I tillegg kan miljøet endres flere ganger i løpet av et enkelt løp. Strålende!

Når jeg skal velge førere (for meg er det vanligvis Luigi og Waluigi), legger jeg merke til at vi ikke lenger trenger å velge enten hjul eller hangglider. Det er ikke noe jeg er lei meg for å være ærlig, det tok bare mye unødvendig tid når folk ville gå gjennom alle hjulene hver gang og likevel velge det som så best ut. Kjøretøyene har selvfølgelig unike egenskaper, og karakteren din forandrer også ting, og alt i alt føles dette som den riktige veien å gå. For de som fortsatt ønsker å tilpasse ting, er det veldig mange klistremerker å låse opp for å gjøre gokarten din personlig, og karakterene har også flere veldig detaljerte kostymer å velge mellom - med en spesiell omtale for Waluigis Wampire-kostyme (som jeg bestemt mener Nintendo burde lage et helt spill ut av).

Jeg startet min World-karriere med 100 kubikkmeter i den klassiske Mushroom Cup, der racingen starter på Mario Bros Circuit og avsluttes via Crown City og Whistlestop Summit i DK Spaceport. Det er overraskende imponerende å se 24 førere krysse mållinjen i en slags maskotkavalkade av kjente og langt mindre kjente skapninger fra Soppriket. Når det grønne lyset tennes, forlater jeg stedet, og det er tydelig at superstjernene fortsatt fungerer på samme måte som de alltid har gjort.

Den største forskjellen i spillet denne gangen er at hoppene er tilbake. Disse var til stede i det aller første Mario Kart til Super Nintendo, men forsvant underveis. Her har de imidlertid en litt annen funksjon, og brukes blant annet til å la deg kjøre på vegger. For å lykkes med dette må du imidlertid lade opp hoppet ditt, og det betyr at du må endre spillestilen din ganske mye hvis du vil bli en toppsjåfør. Å prøve å skli maksimalt i hver eneste sving er ikke lenger automatisk det beste du kan gjøre, og det kan føre til at du går glipp av viktige snarveier og lignende - og det er det mye av, så det er utvilsomt viktig å lære seg å mestre hoppene.

Andre ting jeg raskt legger merke til, er detaljer som at du ikke lenger trenger å holde inne en knapp for å plassere for eksempel et grønt skall som beskyttelse bak deg, men at det er noe som gjøres automatisk når du plukker opp objektet. Du trenger altså bare å trykke på knappen når det er på tide å skyte, noe som er en fin og veldig brukervennlig funksjon jeg setter pris på. Andre småting er at du nå tydeligere ser hvor mye boost du har igjen på gullsopp og lignende, noe som gjør dem enklere å tidfeste og bruke. Jeg vil også si at datamotstanderne ser ut til å være litt enklere denne gangen, og selv om jeg selvsagt burde vinne 100 cc, var det likevel med knusende margin at jeg vant første gang jeg spilte, uten å kunne noen snarveier eller nye spillmekanikker.

Mushroom Cup avrundes med en helt fenomenal oppoverbakke i DK Spaceport, hvis design minner om byggeplassen i Donkey Kong-originalen fra 1981, der en gigantisk robotape står og kaster ned tønner mot rytterne i en helt herlig sekvens. Herfra spilte jeg videre og valgte den vannrike nytolkningen av Wario's Galleon og Moo Moo Meadows, som begge har blitt grundig oppgradert. Vannracing føles helt annerledes og gir naturligvis en annen følelse enn den faste bakken under hjulene, og jeg synes nesten jeg kan ane en liten påvirkning fra Wave Race-spillene, noe som selvfølgelig bare er positivt.

Hvis du ikke vil spille Grand Prix, finnes det også en Versus-modus som lar deg spille individuelle baner i stedet. Hvorfor ikke spille Mario Circuit og deretter starte et løp mot nabobanen Acorns Heists? Du får også oppleve hvordan verden endrer seg fra klassiske racingmiljøer til frodige og vakre omgivelser. Vel fremme kan du så velge et annet sammenhengende løp, som til min favoritt Boo Cinema, der de grønne omgivelsene raskt skifter til noe mer høstlig og snart til regelrett (vel, Nintendo-standard) skrekkracing i en hjemsøkt kino med masse kule effekter. Du trenger imidlertid ikke å velge en forbindelsesbane til det siste løpet ditt, du kan selvfølgelig velge hvilken som helst bane du vil.

Det er virkelig herlig å kjøre på denne måten, og jeg blir virkelig oppmuntret til å spille det hele ettersom det langs banene er mulighet til å låse opp nye kostymer via matpakker som gjemmer seg i periferien. Kostymene er virkelig ganske forskjellige og kan for eksempel forvandle den pompøse Peach til en bonde, Yoshi til en softis-selger eller hvorfor ikke King Boo til en aristokrat? De føles derfor motiverende å finne, og jeg merker at vennene mine alltid bruker litt tid på å ikke bare velge en karakter til hvert løp, men også sørge for at den blir den kuleste. Jeg er allerede hekta og vet at jeg ikke kommer til å føle meg ferdig før jeg har funnet hvert eneste kostyme.

Når det er sagt, er det på tide å vende tilbake til Free Roam-spillmodusen, den med den åpne verdenen, som gir deg muligheten til å granske den enorme racing-sandkassen skikkelig - der du kan kjøre omtrent hvor som helst. Som i Forza Horizon 5 er det et must å forlate veiene for å utforske litt, ettersom Nintendo har skjulte hemmeligheter omtrent overalt, vanligvis i form av P Blocks. Når du kjører inn i dem, får du en tidsbestemt utfordring av varierende vanskelighetsgrad, og når du fullfører dem, låser du opp nytt innhold (ikke minst klistremerker for å pimpe vognene dine). Noen av disse utfordringene føles litt puslespillaktige, mens andre er racingorienterte og atter andre dreier seg om å fly.

Men det er mye mer, som at du kan støte på en gjeng motorsyklister som du plutselig må skyte ned i et hektisk kappløp, og det er masse penger å hente for å låse opp gjenstander og andre hemmeligheter. I tillegg har Mario Kart World sitt eget Achievements-system som oppmuntrer deg til å gjøre alt og litt til. Som du kan forvente, er noen utfordringer ganske enkle, mens andre er rett og slett vanskelige ... og noen har jeg sett og slitt i timevis for å komme til. Som sagt, det er mye å gjøre, men jeg synes likevel Free Roam er litt for sparsomt. Variasjonen er rett og slett ikke der. Spillverdenen er litt for død, og utfordringene er ikke varierte nok til at jeg har lyst til å sitte med dette over lengre tid. Jeg antar at nytt innhold vil bli lagt til, men vi er ikke der ennå. Jeg vil også nevne at det finnes en fotomodus som jeg tror mange vil sette pris på, med mange funksjoner, og takket være Free Roam er det enkelt å få de stedene og vinklene du vil ha bildene fra.

Den virkelige Mario Kart World stjernen for meg er den nye Battle Royale-varianten Knockout Tour. En spillmodus for opptil 24 personer i seks løp, der det gjelder å ikke komme blant de fire siste, for det betyr umiddelbar eliminering. I det siste løpet er det derfor bare fire personer igjen, og oppsettet gjør det automatisk mye mer spennende. I cupene får jeg litt mindre poeng hvis jeg ikke kommer først over målstreken, men jeg kan fortsatt vinne ved å gjøre det bra i de andre løpene. Her ryker jeg i stedet ut. Spillet er over.

Før hvert løp får alle stemme på hvilken bane de vil spille blant tre forhåndsvalgte alternativer, men du kan også gå ut på kartet og velge hvilken som helst bane. Siden det trekkes lodd mellom alle, kan det være favorittbanen din, selv om du er den eneste som har valgt den. Prestisjen er til å ta og føle på når 24 spillere konkurrerer i denne herlige spillmodusen (hvor jeg ikke kan la være å nevne at jeg klarte å vinne mitt første løp direkte under testøkten i Tyskland, i konkurranse med andre europeiske medier). Å være på randen av eliminering under løpet er en stressfaktor som overgår det meste, og "bare ett løp til"-følelsen er til å ta og føle på ved tap, mens en seier i stedet gir deg en følelse av å være helt utslitt av stress. Helt fenomenalt, og ytterligere løftet av fin online-kode som til tross for den ekstreme toppen på åpningsdagen ikke hadde noen problemer.

Andre alternativer er de tilbakevendende Coin Runners og Balloon Battle. De byr ikke på noen store overraskelser, men det større antallet spillere kombinert med bedre baner og morsomme bonusgjenstander gjør begge til en fryd å spille. Helt klart to spillmoduser som har en fremtid både online og offline.

Jeg synes forresten jeg har lagt merke til at de kraftige bonusgjenstandene er litt mer sjenerøse denne gangen, muligens et resultat av at det nå er 24 spillere på banen, så det er mange som får sjansen til å fyre av blå granater. Men selv stjerner og Bullet Bills ble brukt litt oftere enn jeg tror jeg er vant til. Det er imidlertid en innstilling for å justere bonusgjenstandene for de som ønsker det. Selvfølgelig er det et par nye elementer inkludert, ikke minst muligheten til å gå stort, som raskt ble en favoritt for meg. Å skyte en kart med en granat er én ting, men å kjøre over dem så de virkelig ser ydmykelsen er noe annet. Til og med muligheten til å kaste hammere, som egentlig er en form for forbedret bananskall, fungerer veldig bra.

Jeg vil gjerne avslutte med å kommentere grafikk og lyd. Det er tross alt en ny konsoll Nintendo leverer her. Da jeg så de første bildene av spillet, ble jeg ikke helt overbevist av grafikken og syntes den minnet litt for mye om forgjengeren. Men i bevegelse er det noe helt annet. På den ene siden er alt så mye bedre animert og mer levende, og på den andre siden kan de enorme verdenene og de 24 driverne ikke ignoreres. Mario Kart World er rett og slett nydelig, og Nintendo bare øser på med kjærlighet fra sin lange historie. Hvis du kjenner ditt Mushroom Kingdom, vil du ikke kunne holde deg fra å ville peke på skjermen og høytidelig rope "LOOK, DID YOU SEE THAT?!" når en eller annen obskur fiende flimrer forbi i periferien. I tillegg kommer et helt fantastisk lydspor med mange nye sanger og til og med gamle som er omarbeidet for å passe til spillet.

Det er med stor glede jeg tør å si at Nintendo har gjort det igjen. Mario Kart 8 Deluxe er i dag en full potter for meg, og inneholder to DLC-pakker fra Wii U-versjonen og fire DLC-pakker fra Switch. Mario Kart World matcher det allerede innholdsmessig og føles som en perfekt plattform å bygge videre på, og er i seg selv et herlig racingspill for både glade amatører som bare vil kjøre gokart med innbyggerne i Soppriket og profesjonelle som liker å optimalisere banene sine og raskt lære seg å bruke like mye tid på å kjøre på vegger som på bakken. En bedre killer-app for Switch 2 er rett og slett vanskelig å forestille seg, og bare tanken på at dette er et spill som vil bli enda bedre med mer innhold i fremtiden, gjør det til et spill du ikke bør gå glipp av.