Mario & Sonic at the Olympic Games

Helt siden Sega ga opp konsollkrigen med sin Dreamcast for seks år siden har det blitt snakket om muligheten for at Nintendos Mario og Segas Sonic skulle dukke opp i et og samme spill. Nå har dette skjedd i det offisielle spillet for neste års olympiske leker.

Kombinasjonen av rørleggerens venner og rivaler, Sonics kompiser og fiender, Wii-kontrollen og et par dusin olympiske grener høres naturligvis ut som en drøm. Men når drømmen møter virkeligheten er det ikke like underholdende som jeg hadde håpet. Opplegget har blitt kopiert fra Mario Kart med "circuits" med visse grener som man skal gjennomføre med en medaljeplass som resultat for så å låse opp flere "circuits" og grener. Som man kunne tro så handler ikke alle grenene om å vifte armene ut av ledd (visse gjør det, men ikke alle) derimot har god taiming blitt nøkkelordet i mange av disse grenene og det er ikke helt perfekt med tanke på at det finnes en viss fordreining når man utfører øvelsene med Wii-kontrollen. Jeg hadde gjerne sett at lengdehoppingen for eksempel hadde blitt utført med et knappetrykk i stedet. Nå blir disse grenene dessverre preget av å ha flaks og det gjør at det ikke fungerer like godt i partysammenheng.

Andre grener føles alt for kompliserte og kranglete, mens det finnes de som er veldig underholdende. Spesielt er spydkastningen, svømmingen og trampolinhoppingen artige, mens to grener som normalt tilhører mine favoritter, høydehopp og tresteg mest er frustrerende på grunn av at stegene gjøres gjennom å løfte opp Wii-kontrollen.

Trampolinen er en annen artig gren der det handler om å trykke inn knapper og rotere fjernkontrollen mens Sonic, Tails, Mario eller Bowser er i luften. Ikke noe revolusjonerende men det fungerer greit. Roingen derimot føles bare trist ettersom det helt og holdent fungerer som en serie knapptrykkninger (A+Z, B+Z, A+Z og så videre).

Drømmegrenene er varianter av de sportsaktiviteter man konkurrerer normalt. Løpingen minner litt om Mario Kart ettersom man får våpen å skyte med. Det finnes også en drømme-ping-pong og drømmefekting og disse er relativt nære beslektede med de ordinære grenene med forskjellen at du har et spesialslag (ping-pong) og et spesialangrep (fekting).

Mario & Sonic at the Olympic Games er først og fremst tenkt å spille sammen med en gjeng kompiser og du kan sette sammen dine egne olympiske leker med fire eller åtte grener. Det er litt synd at så mange av grenene er låste til å begynne med, men spiller man sammen går det relativt fort å låse opp flere. Jeg hadde gjerne sett en treningsdel der man hadde fått tips og hatt muligheten til å trene på teknikkene i de grenene man ønsket. Nå tvinges man i stedet til å se mange medaljeutdelinger, innlastningsskjermer og menyer om man vil prøve en viss gren. Ventetidene blitt litt for lange når man tenker på at en gren gjennomføres på noen sekunder.

Grafikken i Mario & Sonic er enkel og tydelig. Ikke uten sjarm, men heller ikke spesielt avansert. Musikken er en anelse ensformig og lydeffektene er repeterende i lengden. Å skyte i vei 12 rette piler i bueskytingen når Mario roper "Diiiiing!" med samme entusiasme etter hver pil fører til hodeverk.

Det finnes tross alt noe for alle i Mario og Sonic, men alt som tilbys er ikke noe for meg. Det føles heller ikke som det finnes noen skikkelig mening med å øve og slå rekorder i spillet ettersom resultatsnivåene er veldig ujevne. Jeg kjemper som et dyr på å løpe hundremeter på under ti sekunder, mens jeg uten problemer kaster som en helt 107 meter (utenfor gressmatten) på mitt første spydkast. Ujevnt er det til tider, men sjarmerende også og vil du ta en pause fra Mario Party 8 er dette en fin avløsning. Det er tross alt et historisk møte mellom to av spillhistoriens virkelige giganter, selv om de fleste av dere sikkert gjør det klokt i å vente til Super Smash Bros. Brawl er på gaten.