Marvel Nemesis: Rise of the Imperfects

Noen av dere som ikke kan fordra Spiderman? Vel, nå har du blitt gitt muligheten til å kaste den trikotkledde mannen over gelenderet, ned trappa og gjennom en marmorsøyle før du gir den rød og blå-kledde helten skikkelig pryl med beinet til en stor statue. Avslutningsvis kan du kaste diverse møblement på ham om du føler for det. Ja, i bunn og grunn er Marvel Nemesis: Rise of the Imperfects et rent beat’em up-spill og presterer kanskje å ødelegge det lille vi likte med PS2-utgaven.

Stort sett byr denne type spill på relativt begrensede områder å kjempe på, men Electronic Arts (EA) er av en annen mening. Deres nye beat’em up på PlayStaion Portable (PSP) oser kanskje ikke akkurat over av nyskapning, men den bringer inn noen nye elementer - både på godt og ondt. Områdene man kan knuse er relativt store, men de er desverre relativt få også.

Marvel Nemesis: Rise of the Imperfects har en seriøst tynn story. Siden mediet er bærbart er det ikke plass til store og fancy mellomsekvenser, noe som har gjort sitt til at det lille som finnes av story blir presentert som tekst mellom slåsskampene. Historiepresentasjon på denne måten blir på ingen måte optimal fordi den ikke klarer å engasjere skikkelig. Det trengs ingen historie for å skape en sammenheng mellom slåsskampene, de fleste er glad til når de får slå andre fra sans og samling. Når man får slå rundt seg som en superhelt med relativt høy utholdenhet, så blir dette spillet til tider underholdene. "Å? Slår du meg med det jernrøret der så jeg seiler bortover halve brettet rett inn i en svær oljetank som velter over meg? Hm! Ta imot denne aircondition-vifta som takk!" eller "Ta imot denne schwære benken, du!" var noen litt uvante tanker som seilte gjennom hodet mitt mens jeg hamret løs på knappene.

Man kan velge mellom et par karakterer fra starten av og dette utvider seg utover i spillet. Det er kanskje ikke den helt store variasjonen mellom de forskjellige karakterene, og det samme kan man egentlig si om brettene også. Det er under 10 forskjellige arenaer som er relativt knusbare, noe som i og for seg er kjempegøy, men man skulle ønske at det fantes mer variasjon. Ofte må man slåss mot forskjellige motstandere på samme brettet flere ganger. Det er litt kjipt.

Kampene er heller ikke slående originale. At man må vinne to omganger før man vinner kjenner man vel fra diverse andre beat’em up spill. Men dersom man vinner raskt kan man ta med seg en gullmedalje. Dette betyr ikke bare at du får heder og ære i gull, men du får også sjansen til å vinne et kort som du kan utstyre din helt/skurk med. Dette kortet er ment til å forbedre ytelsen til karakteren din, men det har heller liten påvirkning på hvordan du presterer.

Men dessverre kan slåssingen bli litt ensformig. EA har kun tildelt deg én knapp til å banke folk med, én knapp til å kaste folk og ting avgårde med og en knapp til forsvar i tillegg til en hoppeknapp. Når du går lei av de vanlige triksene knappene kan by på, så kan du trykke ned "Helte-knappen". Denne knappen gir deg "helt-alin" (et stoff i blodet til superhelter) og andrenalin i årene i bøttevis noe som fører til at du blir en superhelt med superkrefter. For Spiderman er det forskjellige triks som involverer spindelsvev, mens for The Thing så er det massive super-duper krefter som kan få bakken til å riste. Klart er det gøy, men tro det eller ei, det har en fæl tendens til å bli ensformig.

Det at PSPen har en heller liten skjerm byr jo helt klart på noen utfordringer for EA. Det er veldig viktig at kamerastyringen fungerer plettfritt og at man ikke sliter med slow-downs når det skjer mye på skjermen. Rise of the Imperfects har heldigvis ingen av disse problemene og kan brife med god og stort sett feilfri grafikk. Innimellom forsvinner ting som du løfter, for å dukke opp når du kaster de av gårde. Om det er for å gi deg litt oversikt, eller om det er grafikkfeil, det er ikke så lett å si egentlig, men det er ikke så ille når man blir vant med det. For å gi deg litt bedre kontroll har EA til og med innført en rød pil som peker i den retningen man finner motstanderen. Knappen man bruker for å beskytte seg blir også brukt til å få motstanderen i fokus, slik at man ikke får mer bank enn strengt talt nødvendig.

For å sette dette spillet i sammenheng med navnebroren på de store konsollene, så ser man på to vidt forskjellige spill. På konsollene slåss du med flere motstandere, mens på PSP slåss du kun mot en utvalgt motstander som også er en superhelt eller en superskurk. Om dette er korrekt måte å endre et spill på for å tilpasse det bærbare forhold kan nok diskuteres, men det er i det minste gjort uten å ødelegge for den relativt kortlevde spillegleden og spillbarheten.

Den kunstige intelligensen er det lite negativt å si om. Den fungerer helt greit, og det er sjeldent man blir sittende med følelsen av at man ikke har mulighet til å klare å slå motstanderen. Å spille sammen med en annen PSP er heller ikke banebrytende da dette kun kan skje ad hoc, dvs trådløst mellom to PSPer, og ikke online med andre personer. Det kunne kanskje spice-et opp ting litt?

Satt i perspektiv er dette for så vidt en grei tittel, men fordi den byr på så svært lite nytt og det den faktisk byr på ikke klarer å holde interessen ved like, så blir dette bare enda et middelmådig fightingspill, som så vidt klarer å redde seg noe på den fine grafikken.

Til tross for opplåsbare karakterer (nei, ikke oppblåsbare), knusbare områder og masse overraskende oppgraderingskort så blir spillet raskt kjedelig og gjentakende. Kun ivrige fan av helte-skaren vil gidde å spille gjennom spillet med alle karakterene. Motivasjonen faller ganske langt ned når man har klart spillet med et par karakterer. Nei, vi får heller vente til Virtua Fighter, Tekken eller Soul Calibur kommer til PSP, for dette var ikke mye å rope hurra for.