Max Payne 2: The Fall of Max Payne

I 2001 leverte den finske utvikleren Remedy, et actionspill verden ikke hadde sett maken til. Max Payne ankom i en meget film-noir aktig innpakning og verdens gamere omfavnet straks den brutale, men rettferdige action-helten. To år er gått siden Remedy først imponerte oss med en stemningsfull historie, tøff grafikk, heftig gameplay og ikke minst bullet time effekten. Max er tilbake, denne gangen som politimann i NYPD, men denne gangen har kjærligheten fått en fremtredende plass på agendaen hans.

Joda, Amor har skutt en fulltreffer på Max Payne, men dermed ikke sagt at dette er en rosenrød historie - vi snakker mer om et blodrødt voldsepos her. Finner har jo som kjent en nærmest elementær hang til melankoli og sammen med spillets filmiske Noir-uttrykk, har Remedy snekret sammen en kjærlighetshistorie som er både deprimerende og fengende som fy. Vår helt har fått seg et nytt ansikt og virker mer voksen i det nye spillet. Historien fortelles fortsatt med de samme hese stemmene og tegneserie-aktige sekvensene. De virker dog mer forseggjort denne gangen og er tegnet, mens de var basert på fotografier i forgjengeren. De er fortsatt med på å sette og bevare stemningen gjennom spillet og fungerer faktisk bedre nå, enn i eneren. Historien fortelles delvis gjennom disse stilistiske sekvensene, men mye av handlingen fortelles også ved hjelp av "ingame-film-sekvenser", laget med spillets grafikkmotor.

Grafikken har fått en skikkelig overhaling, men det er fortsatt Max Payne slik vi kjenner ham, bare enda mer polert. Bullet time effektene er selve grunnmuren for for Max Payne spillene og mange andre utviklere har forsøkt å implementere lignende effekter i deres spill i ettertid. Allikevel har ingen klart å matche Remedys versjon og denne gangen er det selvfølgelig enda lekrere å se på og ikke minst bruke. I tillegg til at grafikken forandrer farge, dempes lyden og Max’s hjertebank høres i bakgrunnen. Man kan slå på bullet time mens man bare løper rundt, men det er når man kaster seg akrobatisk rundt den virkelig imponerer. Hver gang man kaster seg fremover,bakover, eller til sidene har du full kontroll over siktekornet og kan snu deg helt rundt i 360 grader, og dermed også dekke hele rommet. Skulle du gå tom for ammo mens du er i bullet time, har Max også fått seg en skikkelig fet "dodge-innkommende-kuler-mens-du-lader-om-effekt". Det må bare oppleves. Remedy har også gjort mye med fysikken i spillet og de fleste av dere er nok kjent med den fete rag-doll-effekten, som begynner å bli ganske vanlig. Kort forklart innebærer dette at spillets karakterer beveger seg naturlig når de blir skutt eller faller og påvirkes av objekter de krasjer med på vei til bakken. Dette kombinert med at så og si alle objekter i spillet er interaktive, flotte lyskilder og eksplosjoner, legger opp til mange spektakulære slow-motion scener. Det er en sann fryd.

Historien er også filmatisk bygget opp denne gangen. Man starter midt i, hvor Max våkner på et sykehus og beskyldes for å ha skutt og drept en kollega. Dette gjør igjen Max til en lovløs politimann på jak etter rettferdighet, sannheten og selvfølgelig hevn. Man hopper litt frem og tilbake i tid gjennom spillet, men det hele er mesterlig fortalt og historien sitter som ett skudd. Mona Sax er navnet på Max’s utkårede og i løpet av spillet vil du også kontrollere henne. Noen brett gir deg også muligheten til å få hjelp av andre datastyrte karakterer. Disse er en smule dumme til tider, men kan så absolutt bidra så det monner, før de stryker med. Du bør allikevel være på vakt, for noen av de vil begynne å pepre løs på deg også etterhvert (jeg sier ikke hvem :p). Nye våpen har det også blitt plass til, selv om det ikke er så mange av de. Nå vil du altså få bruke en MP5 SMG, en AK47 og ikke minst den fete Dragunov sniperrifla.

Vel, lovordene hagler, men det finnes også problemer i action-paradiset. Det første spillet hadde en stor svakhet, hvilket var spillets lengde. Denne gangen er det, om mulig, ennå kortere! Faktisk flesket jeg gjennom spillet på under 6 små timer. I tillegg synes jeg også det er mye enklere denne gangen. I det første spillet slet jeg med noen av drømme-brettene, men i oppfølgeren er disse meget lineære og byr slett ikke på noen utfordringer. Selve spillet er jo også veldig lineært og rett frem, og det finnes ikke alternative løsninger på oppdragene. Multi-Player finnes heller ikke, hvilket også hadde vært vanskelig med tanke på spillets bullet time natur. Som sist må vi ta til takke med nye gamemodes og vanskelighetsgrader, som åpnes etterhvert som man runder de enklere modusene. De andre modusene som åpnes er bl.a. Dead Man Walking, som går ut på holde ut så lenge som mulig på et begrenset område, mens fiende strømmer til fra alle kanter. New York Minute burde også være kjent for de som spilte eneren og handler ganske enkelt om å fullføre et brett på kortest mulig tid. Disse tingene tilføyer dessverre ikke mye til holdbarheten og man går fort lei.

Disse svakhetene til tross, er Max Payne 2 et alldeles glimrende action-spill. Vær bare obs på den korte levetiden, men forhåpentligvis vil mod-miljøet tilføye spillet en del med mod-verktøyene som nå er frigitt online. For pengene dine får du et nytt storslått kapittel om Max Payne og spillet leverer en historie og et gameplay som svært få kan matche. Til tross for den korte varigheten lever det som forventet og det holder en standard som fortjener en karakter i toppsjiktet.