Max Payne 2 - The Fall of Max Payne

I 2001 ankom Max Payne og alle snakket om dette spillet. Spillet var revolusjonerende på mange måter og spesielt "Bullet Time" effekten, mengden av action og den knakende gode historien var ingrediensene alle snakket om.

Historien handlet om livet til en pillespisende politimann ved navn Max Payne. Han har en utrolig egenskap ved at han hele tiden havnet i vanskeligheter og som gjorde livet surt for ham. Det første spillet høstet glimrende kritikker over hele verden og fansen flokket til spillet og konseptet. Alle innrømmet at spillet var rått og brutalt, og diskusjonen ble både het og delvis useriøs. En annen diskusjon som virkelig flammet opp, var aldersgrensen på slike voldelige spill.

Spillet var utviklet av Remedy, en finsk spillutvikler som jeg aldri hadde hørt om og som virkelig gjorde reint bord. Remedy brukte bortimot 4 år på utviklingen av det første spillet og nå er de tilbake med et nytt spill i denne serien. Så nå blir det spennende å se om de har klart å overføre magien fra PC’en og over til Xboxen. I dette spillet som finnene har valgt å kalle "The Fall of Max Payne" (TFoMP), roter Max Payne seg opp i flere problemer. Men det er en person som vil gjøre livet litt lysere og det er Miss Mona. Kjærligheten blomstrer og vi får se en handling som glir over i en klassisk kjærlighetshistorie. Begge to lever i en forvridd verden med mye galskap og ingen rettferdighet. TFoMP inneholder masse svart humor og inne i mellom alt det grå er ikke gapskratten langt unna. Spillet oser av selvtillit og "Bullet Time" brukes like ofte her som i eneren - om ikke mer. Ikke nok med at vi finner det samme gamle fra det forrige spillet, men Remedy har også krydret spillet med mange nye overraskelser. Med en gjennomtrengende svart tilværelse for vår helt, dukker plutselig Mona opp. Hun er mystisk og har absolutt glimt i øyet. Max Payne blir veldig imponert over den kvinnelige "partneren" og kaster seg over henne med hud og hår. Utvikleren har skaffet oss en ny person i dette kvinnelige elementet og du får faktisk innta rollen som Mona i noen av brettene. Her fungerer byttene perfekt og historien gir mening.

En annen ting som må fremheves i spillet er AI’en. Den er blitt adskillig mye bedre og nå opplever du at fienden dukker bak gjenstander eller kasser, trekker seg tilbake for så å komme tilbake langt sterkere og med flere menn. Under slike situasjoner er det veldig godt og ha "Bullet Time" effekten. Denne hjelper deg med å bedre treffsikkerheten betraktelig. Det kan trengs, for i perioder, når alt ser virkelig mørkt ut, er det akkurat denne effekten som redder livet ditt. I dette spillet varer også "Bullet Time" effekten lenger og det er ingen bakdel i pressede situasjoner. Det er en fryd å plaffe ned en hel arme med skurker i sakte film samtidig som du kaster deg frem fra ditt skjulested. Dette må bare oppleves!

I spillet finnes det våpen du kjenner igjen fra andre spill i denne sjangeren. Alt i fra 9mm pistoler, MP5 avsagde pumphagler og ikke minst sniperrifler. Når du får sniperriflen, kan du få deg enda en cinematisk opplevelse. Fra du sikter og skyter, følger du kulens dødelige vei til den treffer sitt mål. Dette er direkte rått og passer perfekt inn i spillet.

Historien i TFoMP drives av en grafisk novelle. Denne er helt super og gir spilleren akkurat den riktige stemningen som trengs. Akkurat på samme måte som Remedy gjorde i det første spillet. Grafikken er detaljert og vakker med enorm bra skyggelegging som gir deg mer enn ett grafisk kick. Alt kan stort sett skytes på, noe smadres annet. Animasjonene er utrolig virkelighetstro og når en person blir skutt, ser du ragdoll-effekten gi offeret en skikkelig realistisk tur mot gulvet. Det er dette som gir deg næring til å skyte alt som rører på seg. Med en god del animatiske klipp, gir spillet deg en overflod av sanseinntrykk som du vil bruke lang tid på å fordøye.

Lyden i TFoMP er noe av det beste jeg har hørt, fra unike våpenlyder til stemningsfull orkestermusikk. Stemmer som virrer fra den ene siden av høytaleren til den andre og gjør deg totalt forvirret. Det første jeg tenkte på når jeg fikk dette spillet til boxen, var om Remedy hadde klart å overføre det gode gameplayet fra PC’ens mus og tastatur til boxens gamepad. Her var skepsisen stor. Heldigvis var ikke de første brettene så vanskelige, for med to spaker kreves det å holde tungen rett i munnen. Den ene spaken styrer gangen og den andre styrer bevegelsene og sikte. Dette medførte en god del forvirring og jeg tok ofte feil av spakene. Det gikk en del tid før jeg omsider klarte å få en sammenheng mellom spakene. Her savnet jeg tastaturet og musen. Du må ikke gi opp for etter hvert faller styringen på plass og du kan nyte spillet i sin helhet.

Remedy har lagd tre hoveddeler, varierende mellom syv til åtte kapitler. Mange vil nok si at spillet føles kort, for du bruker kanskje et par dager på å runde det. Men når det er unnagjort, åpnes det opp for flere muligheter. Du kan for eksempel spille "Hard boiled", "Dead on arrival", "New York minute" eller "Dead man walking". Her finnes det enda flere timer med underholdning, selv om det ikke gir spillet noen nevneverdig lenger levetid. Jeg tar av meg hatten for Remedy. De har nok en gang klart å lage et kvalitetsspill og gir oss en stor dose action, humor og tilfredsstillelse. Selv med litt klumpete styring er TFoMP noe av det beste jeg har prøvd på boxen. Smilet er stort mens jeg venter på neste spill i den forrykende serien om Max Payne.