Medal of Honor: European Assault

Ør i hodet etter en serie med drønn trekker du frem siste sprengladning. Adrenalinet pumper i årene idet du fester den på en av turbinene. Best å løpe i dekning før dynamitten detonerer, tenker du. Men det er lettere sagt enn gjort. I gangen står seks nazister klare til å gi deg en omgang med tysk bly. I vill panikk henter du frem geværet, og forsøker å svare på ilden mens du trekker tilbake. Sekundene går. Prosjektilene streifer om kroppen din, og presser deg enda lengre tilbake. I samme øyeblikk smeller det. En simultan eksplosjon sørger for at alle bombene, inkludert deg selv, går i lufta. Krig har aldri vært rettferdig, og herren skal vite at helvetet ikke er bekmørkt; det er blodrødt. Bitter og fortapt har du bare et valg - du må starte brettet på nytt.

Scenen er som tatt ut fra spillet Medal of Honor: European Assault. Her følger du løytnant William Holt gjennom fire sentrale slag under den andre verdenskrig. Du starter i St. Nazaire, og kjemper deg gjennom slagene om Bulge, Stalingrad og Nord-Afrika. EA hevder hardnakket at det er historien i spillet som er selve stjernen, og mellom oppdragene får du se autentiske bilder fra krigen, og høre stemmen til soldater som faktisk kjempet i felten. Men dette blir raskt glemt, så fort du løper rundt med M1 Thompson og et par håndgranater i hendene. I bunn og grunn handler det meste i spillet om å detonere bomber, sikre områder, og skyte tyskere. Historien er med andre ord ikke spesielt dyp. Som et fint komplement til den litt grunne historien, så har EA smurt tjukt på med klisjeer. Her snakkes det mye om helter og ære, og til tider kan det bli litt i overkant mye glorifisering. Allikevel vil jeg påstå at heltedyrkelsen har sin naturlige forklaring. Krig er som kjent svært kontroversielt, og for å kunne forsvare bruken av krig i underholdningsøyemed, kan det kanskje være greit å ha noen heltehistorier på lager.

Spillet som sådan er i og for seg greit nok, nettopp fordi det ikke er for mye fiksfakseri. Det er snakk om å rendyrke en sjanger med fokus på realisme og underholdning. Du har sannsynligvis sett det meste før, men den kjente spillformen fungerer til en viss grad fremdeles. Du er selvfølgelig ikke alene om å redde Europa fra undergangen, og tre soldater skal i teorien være til din hjelp. Dette fungerer i enkelte tilfeller helt utmerket, mens det ved andre anledninger fører til dobbel katastrofe med helskru. Du kan ikke regne med at soldatene kommer til din unnsetning, og ved noen tilfeller løper de stakkars guttene ved egen hjelp rett i døden. Andre ganger kan de rett og slett ikke motstå fristelsen av å stå mitt i kryssilden. Du kan riktignok gi soldatene dine ordre, men disse blir ofte altfor enkle til at de kan ha en reell nytteverdi. Det skal bemerkes at disse tilfellene hører med til sjeldenheten. Som oftest går det meste glatt, og soldatene kriger etter boka. Men i de tilfellene hvor det skjærer seg, kan det få svært så kjedelige konsekvenser.

Slagmarkene er store, og du kan som regel løse oppdragene på forskjellige måter. Brettene er altså ikke like lineære som de har vært tidligere i denne spillserien. Samtidig får du ekstra oppdrag dersom du utforsker brettene nøye. Du kan derfor gå glipp av en del gameplay hvis fokuset kun ligger på hovedoppdraget. Det er positivt at også denne sjangeren har fått et mer åpent spilldesign, og opplevelsen er i større grad avhengig av hva du selv ønsker å gjennomføre. Belønningen for strevet kommer i form av medaljer på slutten av hvert oppdrag. Valøren avhenger blant annet av hvor flink du har vært til å fullføre sideoppdrag.

I tillegg til medaljer får du også utdelt flere liv dersom du gjennomfører oppdragene på en bra måte. Livene benyttes i stedet for et vanlig save-system. Man skulle kanskje tro at det var elementært i dagens spill å legge ved en mulighet til å lagre der man måtte ønske. I det minste en checkpoint variant kunne man forvente. I stedet har EA valgt den nådeløse varianten. Du lagrer ikke før du har fullført brettet. Og det er nettopp her de opptjente livene kommer til sin rett. Dersom du skulle være så uheldig å ende opp som nazimat, kan du i beste fall, med ekstra liv, fortsette der du slapp. I verste fall, så må du spille hele brettet på nytt, bare fordi du ikke hadde flere liv igjen. På mange måter bidrar dette til litt ekstra spenning i spillet. De dødelige skuddene får en enda mer fatal karakter. Dessverre fører det til vel så mye frustrasjon. Dersom du ikke spiller på laveste vanskelighetsgrad, kan du regne med å måtte løpe gjennom kuleregnet både en og to ganger. Og for å være ærlig, så er ikke spillet så bra, at man gjør det med et smil om munnen. Samtidig tvinger det spilleren til å fullføre brettet. Det er ikke vanskelig å tenke seg at dette kan være problematisk. Dersom du har planer om å ta en tur ut, har du bare to alternativer. Enten kan du la maskinen stå på til du kommer tilbake, eller så må du skru av, og starte brettet på nytt neste gang du skal spille. Dette blir svært frustrerende i lengden, og kan i verste fall føre til at man legger hele krigsspillet på hylla.

Når vi først er inne på det negative, kan jeg også nevne at grafikken ikke er så mye å skryte av. Spillet ser rett og slett forhistorisk ut. Tankene flyr tilbake til 2002, og Medal of Honor: Frontline. Det forundrer meg ikke om EA resirkulerer samme grafikkmotor for å spare inn litt på utviklingskostnadene. Det er trist at enkelte spillutviklere neglisjerer grafikken, og sammenliknet med andre av dagens spill til Xbox, så er Medal of Honor: European Assault definitivt ikke noe å heise flagget for. Nå skal det i rettferdighetens navn sies at grafikken ikke har så mye å si. Det er tross alt spillbarheten som teller, men litt eyecandy hadde aldri skadet. Dessuten fremstår spillet umiddelbart som litt gammelt, nettopp fordi det like gjerne kunne vært utgitt for tre år siden.

På den annen side, så må jeg innrømme at lydsporet definitivt har tatt noen sjumilsteg i riktig retning. Det føles virkelig som du står midt i slagmarken når bombene regner rundt deg. Drønnene får det til å riste i vegger og tak, og lyden er faktisk så bra at den trekker spillopplevelsen opp flere hakk. I tillegg har de komponert svært så dramatisk musikk som bidrar til å gjøre handlingen i spillet mer intens og dynamisk. Har du et hjemmekinoanlegg med 5.1, så vil du bli overrasket over hvor bra lyden er. EA har absolutt utnyttet Dolby Digital systemet maksimalt.

Medal of Honor: European Assault er i bunn og grunn en videreføring av velkjente elementer fra tidligere spill i krigssjangeren, og er på sine egne premisser et helt greit spill. Lyden er som nevnt svært bra, og gir spillet en ekstra dimensjon. Det er bare så synd at grafikken ikke kommer opp på samme nivå. Brettene er relativt store, og du står litt friere i forhold til selve gjennomføringen. Vi får en god porsjon med realisme, underholdning og utfordringer. Allikevel er det lite nytt å hente her. Medal of Honor: European Assault går inn i den endeløse rekken med spill som forsøker å skildre hvordan det virkelig var å delta i den andre verdenskrig. Du har med andre ord sett det før. I tillegg kan opplevelsen til tider bikke over i det frustrerende, og spillet reduseres til en serie forsøk med prøving og feiling. Jeg (ja, selv jeg) døde uforholdsmessig mange ganger i løpet av dette spillet, så er du typen som foretrekker rambostilen, anse deg selv som advart. Gang etter gang blir man allikevel trukket tilbake til skjermen for å prøve igjen. I mange tilfeller så ofte at man kunne ha fortjent en ekte Medal of Honor for innsatsen.