Mercenaries

Ingen mangel på humor
En mørk soldat ved navn Christopher Jacobs står i et lasterom. Foran ham er en PDA, mens på hans høyre side er en Jeep av et slag. Flymotoren durer i veggene. Han løfter PDAen, i det samme hører han en bestemt kvinnestemme på headsettet sitt: " Har du sjekket den nye PDAen din enda?"
"Nei..." svarer Christopher mens han fortsatt kikker på den lille duppeditten.
"Den er sterkere og bedre enn den forrige du ødela. Bare vent et sekund, jeg skal sjekke satellitt uplinken."

Soldaten dunker den lille maskinen hardt i flyets skrog.
"Jeg hørte det! Vær forsiktig med den!" roper damen bekymret.
"Hehe... Spiller den MP3’er?"
"Selvfølgelig!"
"Helt sant?" Jacobs virker overrasket.
"Nei."

I Nord-Korea i nær fremtid hersker det fullstendig kaos. Demokratiet har tatt kvelden for lenge siden og hele området er nå et militært anarki. Det har kommet frem for dagen at Nord-Korea er i besittelse av over 30 atomstidshoder og at de er klare til bruk om to uker. De allierte (les: USA) har funnet på at verdensfreden er truet, og har av den grunn rykket inn i området. Kina er også med, mest fordi deres tilværelse var så mye greiere uten de livsfarlige og småsprø Nord-koreanske generalene som herjer området. Sør-Korea er litt redd for de mange atomvåpen som peker i deres retning og der det er bråk og krig finner du også den russiske mafiaen som prøver å tjene noen raske penger.

Ikke mangel på gameplay
Din oppgave som leiemorder høres enkel ut: Lokaliser og uskadeliggjør nøkkelpersoner som er blitt tildelt kodenavn lik kortene i en kortstokk (the Deck of 52). Mindre viktige personer blir hetende "kløver syv" og "hjerter to", mens meget viktige personer blir "ess" og "konge". Det er ekstremt logisk, og - så vidt min skrøpelige hukommelse kan klore frem - det er blitt brukt tidligere av en eller annen supermakt, nettopp fordi det er så lett å skjønne.

Selvfølgelig er det dusøren som frister en kald leiesoldat. Det er ikke tilfeldig at du vet at dusøren for hovedpersonen i kortstokken, som heter General Song aka "Ace of Spades", er på 100 millioner dollar. Av en eller annen grunn er dette massive pengebeløpet god nok grunn for deg til å løpe rundt og forhandle ut informasjon fra alle deltagende parter.

Det er tusenvis av ting å finne på i dette spillet. I beste GTA-stil tar du kontrakter fra forskjellige interesser og tjener penger på at de hater trynet på hverandre. Pengene er ikke det eneste som frister deg, men du får også anseelse hos dem du utfører kontrakten for. Dessuten blir du tilbudt informasjon om hvor forskjellige "kort" eller bosser sist ble observert. Når du har samlet nok informasjon og tatt ned nok av de nederste kortene får du muligheten til å ta kontrakt på esset.

Enkel oppskrift
Om det kjører eller flyr, så kan du kapre det. Eksploderer eller skyter det, så kan du bruke det som våpen. Her er det et særdeles vidt spekter av destruksjonsmetoder å velge mellom: alt fra forskjellige typer luftangrep til klassisk C-4 og granater. Det er bare å slå seg løs! "Playground of Destruction" er en undertittel som på ingen måte er misvisende. Her er det tonnevis av objekter som bare venter på din destruksjonslystne spillesjel.

Jeg skal innrømme at jeg ikke hadde store forventninger til spillet. Det virket som noe vi hadde sett en million ganger tidligere. Likevel hadde jeg Ikke bare haka subbende i bakken, men jeg ble mo i knæra. Flott grafikk som presenterte et seriøst krigsherjet og røykfullt område, mens musikk som kunne passet rett inn i en actionfilm dundret ut av høyttalerne. At Lucas Art hadde lagt til sitt i spillet var overhodet ikke vanskelig å legge merke til.

Selv kontrollene er enkle å venne seg til. Er det litt uvant i starten, så er det nettopp det det er: Litt uvant i starten.

Noen regler er det...
Sivile eller allierte er det ikke lov til å drepe, men det er ikke det samme som at det ikke er mulig... Går det så galt at du tar livet av sivile eller allierte med overlegg, må du personlig påta deg det økonomiske tapet ExOps får når de blir nødt til å motvirke de negative ringvirkningene drapene dine gir. Tar du åpenlyst livet av kinesere eller andre, vil dette påvirke samarbeidsviljen til den gruppen drapsofrene tilhører. Får du noen til å bli skikkelig sinna på deg, vil de - i tillegg til å skyte på deg når de ser deg - ikke tilby deg noen kontrakter, som resulterer i tapte penger og info.

Det er alltid et men...
Hvorfor lydsiden ved dette spillet er blitt så platt og gjentagende som den har blitt, er jeg noe usikker på, siden musikk-delen er såpass godt implementert i spillets handling. Grafikken er veldig bra, men det trekker litt ned at teltduker kan motstå store kjøretøyer og at man kan gå igjennom tauene som holder teltet oppe. Det er litt problemer med skygge når man befinner seg inne i hus eller slikt, da man fortsatt kan se skyggen til helikopteret gjennom taket (og ned på gulvet man står på...).

Den kunstige intelligensen til motstandere og medarbeidere kan til tider være litt sviktende, men det er ikke uvanlig når maskinen må ta ansvar for en mengde personers handlinger.

Likevel er det mest irriterende med spillet at karakteren din ikke kan svømme. Etter hvert som man lærer dette får man fullstendig noia når man oppdager større mengder vann i synsfeltet. Jeg vil påstå at man skal lete lenge før man finner en leiesoldat, som tross alt er i eliten, som svømmer med hundetak og drukner i løpet av sekunder - selv om han er frisk som en fisk.

Når det er sagt, så skjønner man at dette spillet må være bra. Å irritere seg over at man har blitt tildelt en svømmeudyktig karakter er faktisk ikke det verste jeg har blitt utsatt for som spillanmelder, og det er nærmest bare pirk i helhetsbildet. Trenger du et spill for å rømme fra hverdagens mas og føler for å sprenge noen bygninger, tankser, helikoptre eller andre ting, så er dette virkelig spillet å sette i gang.