Metal Slug 7

Forholdet mitt til Metal Slug har alltid vært elsk eller hat. Enten får du til alt og fiender faller som fluer, eller så er skjermen full av kuler og fiender slik at du ikke kan gjøre en liten feil før du er dø. Her kreves det knivskarp konsentrasjon hele tiden, noe alle fans av serien har fått erfare gang på gang opp gjennom årene.

Jeg var litt spent på om jeg ville se veldig mye nytt i enda en oppfølger, som har hentet mye inspirasjon fra Contra. For selv om det har vært mange oppfølgere, har aldri serien utviklet seg noe særlig i fra det første spillet.

Bare noen sekunder etter jeg har smelt inn spillet og skrudd på DSen, får jeg det hele bekreftet. Dette vil være action fra start til slutt i kjent stil. Med et utvalg på de seks figurer med hver sine spesielle egenskaper, kan du velge den figuren som passer deg best. Når først det valget er gjort så er det skyting, skyting og atter mer skyting som gjelder. Dette er veldig repeterende, for selv om du møter en boss, handler det om skyting uten stopp.

Etter å ha sittet med det i litt over en time ble jeg ganske forbauset. Det viste seg at jeg hadde runda spillet allerede. Nå var det på tide å gjøre litt research her. Etter å ha sett litt rundt fant jeg faktisk ut at Metal Slug 7 koster like mye som et hvilket som helst annet nytt spill til DS.

Men for all del, det er mye moro i spillet. Du skal jo være et rent spillgeni hvis du klarer å ta alle nivåene på hard på en gang, for du kan nemlig starte på den banen du vil. Dette er et spill du kan plukke opp når du vil for å spille et kvarter eller to. Selv om lengden er kort, er det egentlig poengsummen som gjør at du vil plukke opp spillet gang på gang, for kampen om å få mest mulig poeng er morsomt og avhengighetsskapende.

Stilmessig er det meste ganske grått og trist, med noen unntak når lavaen spruter fra alle kanter, og fiender gjemmer seg bak snøhauger. Det er vanskelig å legge veldig merke til grafikk når du blir bombardert med fiender fra øst og vest. Jeg klarte personlig å telle til femten fiender på en gang, som var på skjermen. Det er ufattelig mye når du presser de inn på en liten DS-skjerm. Men uansett så har grafikken sin egen sjarm, med like stort fokus på blod som sine forgjengere.

Musikken er det noe som får deg virkelig i krigsmodus. Med fengene melodier i bakgrunnen og skrik og skudd som effekter er det hele en fin blanding som passer fint inn i dette litt bisarre universet.

Det er vel nå du tenker; er det ikke noe historie i all denne skytingen? Joda, det er en slags historie bak det hele, men jeg fant ikke ut det selv før leste den på Wikipedia. Og det er kanskje ikke noe godt tegn?

Det er lenge siden jeg har rørt denne skytegale sjangeren og det er herlig å kunne nyte slike spill igjen. Metal Slug 7 er dog et kostbart spill som jeg ikke vil anbefale hvis du ikke er veldig fan av sjangeren. Jeg vil heller anbefale spill som Metal Slug 1 og 2 som ligger på Virtual Console med betydelig lavere prislapp.