Metal Slug Anthology

Jeg gjorde akkurat nå et kjapt overslag. For å kjøpe de syv spillene som finnes på denne lille UMD-skiven i originalformat må du regne med å betale i rundt 40.000 kroner (hvorav halvparten er for det sykt ettertraktede første spillet), pluss gud vet hva et eksemplar av Metal Slug 6 til Atomiswave koster i dag. For å få dem i bærbart format må du betale 450 kroner. Om det ikke er et av spillverdens beste tilbud så vet ikke jeg.

SNK og deres team på Nazca tok tak grunnideene og krydret dem siden med sin pixelekspertise og en hel del humor for å skape en av de mest populære actionseriene noensinne. Metal Slug har vært tilgjengelig i ti år men fortsatt har serien ikke forandret seg noe. Hele tiden handler det om å skyte, skyte, skyte og atter skyte, med fantastisk lekre håndtegnede animasjoner som beveger seg over hele skjermen. Om det ikke er hele hus som sprenges og raser sammen i en sky av murpuss, teglsteiner og panikkslåtte fiendesoldater allerede i det første spillet, er det vanvittig godt konstruerte mekaniske sluttbosser med totalt særegent utseende et sted mellom panserpreget hyperrealisme og sykt tegnet film. Det har blitt sagt før og vi sier det igjen; stillbilder gjør ikke spillet den rettferdigheten det burde hatt. Man må oppleve det.

Hvordan er da PSP-versjonen? Jo, i grunnen er det en eksakt kopi av de syv spillene (Metal Slug, Metal Slug 2, Metal Slug X, Metal Slug 3, Metal Slug 4, Metal Slug 5 og Metal Slug 6) sammensatt på en liten skive. Den enkle arkadekontrollen med fire retninger, en knapp for å hoppe, en for å skyte og en for å kaste granater fungerer veldig godt på den svarte bærbare. Det er vanskelig, ofte svært vanskelig, ofte så vanskelig at PSP'en er på vei ut gjennom vinduet og bare reddes av handleddssnøret (som jeg har gjort meg avhengig av etter Wii-spilling). Det er ikke uvanlig at sluttskjermen etter å ha klart respektive spill håner meg med førti brukte continues. Delvis på grunn av at kontrollen er og alltid har vært slik at man nesten må lære seg banene og forutse fiendens bevegelser for å komme seg unna, men delvis også for at jeg ikke roter med å holde tritt på alt samtidig.

Man kan beskrive grafikken etter smak og behag. I full widescreen blir proporsjonene litt rare og spesielt hoppsekvensene får en underlig opplevelse, men det går også an å spille med vanlig 4:3-perspektiv eller helt enkelt kjøre originalens oppløsning i et lite vindu i midten av skjermen og da med knivskarp grafikk.

Mindre positivt er visse aspekter av konverteringen. Selv om spillet, når det kommer i gang, er nærmest arkadeperfekt, så må man vente, vente lenge. Innlastningstidene er SYKT lange, vi snakker minutter før man har kommet inn i menyen og får velge sitt spill. Også inne i spillet blir det iblant halvsekundslange pauser mellom scenene når spillet febrilsk laster inn neste seksjon. Dessverre er begrensningen med et optisk lagringsmedium sammenlignet med store, tykke og dyre ROM-kassetter, og den store årsaken til hvorfor rike spillere fortsatt kan unne seg et hånflir der de sitter med sin Neo-Geo-samling. Men takket være maskinens sovefunksjon er det smidig å spille i korte omganger til man har kommet seg gjennom hele spillet.

Det er derfor Metal Slug-spillene alltid er artige og derfor Metal Slug Anthology er et godt kjøp for alle som liker pixelvold. Gang på gang blir jeg drept på det mest brutale, men det er bare å kjempe på og trykke på knappen for å slenge inn enda en virtuell femkrone. Sammen med en venn blir det selvsagt enda artigere. Det tar en haug timer å bare nyte seg gjennom alle de syv spillene, og det er intensive, spektakulære timer kan jeg love deg.