Metroid Prime Hunters

DSen har hatt en utrolig vår. Eller, ikke bare vår. DSen har hatt en jevn strøm av kvalitetsspill nesten helt siden starten, og nå har utvalget blitt helt enestående. Like før jul sjøsatte Nintendo maskinens onlinemuligheter sammen med releasen av Mario Kart. Noen barnesykdommer var det, det er ikke til å stikke under en stol, men det var moro som pokker. Og nå kommer Nintendos neste store gallionsfigur seilende. Samus Aran. Og vi kobler oss opp igjen, og spiller videre. For Metroid Prime Hunters er et hett online FPS med en fet enspillerdel. Ikke motsatt.

Men for å begynne i den ene enden. Enspillerdelen. Du er dusørjegeren Samus Aran, og er på enda et oppdrag for Føderasjonen. Denne gangen har de snublet over et signal fra en gammel utdødd rase; «Hemmeligeten til ultimat makt ligger i den Alimbiske planetklyngen.» Denne meldingen gjentas på en åpen radiofrekvens. Hvemsomhelst kan ha fått den. Og hvis ultimat makt havner i gale hender, så bla bla bla. Du kan leksa. Med andre ord, du er ikke den eneste dusørjegeren som er ute på tokt.

Online minner Hunters litt om Quake 3 eller Unreal. Det er rask, eksplosiv action, masse tempo og masse krutt hele veien. Alle de andre dusørjegerne tilhører andre raser, med sine unike våpen og alternative former (Samus har for eksempel Morph Ball). Du har syv ulike jegere å velge mellom, og jeg for min del har falt for Trace. Han liker turer i skogen og hjemmekos foran peisen. Ja, også er han en hissig krigsmaskin med en forkjærlighet for sniper, og en alternativ form som er så rask og rasende at selv ikke Mario hadde klart å holdt følge i sin blodrøde gokart.

Hunters har et nærmest perfekt gamedesign. Det er utrolig velbalansert, og de ulike planetene er smart konstruert. Enspillerdelen er på sett og vis tilrettelagt for å forberede deg på en verden online. Det er ikke mange små ufarlige fiender, men noen store sinte dusørjegere som er ute etter å henge din hjelm over peisen på hytta.

Styrekrysset fungerer som WASD gjør på PC, og stylusen blir som musen. Det føles faktisk relativt intuitivt selv om selve grepet blir litt rart. Problemet er at jeg ikke orker å spille så lenge av gangen, fordi jeg får så vondt i venstre tommel, noe som raskt utvikler seg til seriekramper i begge henda, inntil jeg ligger på gulvet og vrir meg i intense smerter. Jeg må bare ta meg noen pauser i de mest hektiske matchene. Bosskampene og onlinedystene er verst. Og det er selv om jeg har kjøpt meg en ekstra stor nerde-stulys på størrelse med en vanlig penn. Med den lille blir det enda verre.

Frøken Aran er et nummer eller to for stor for sine egne sko. Hun sikter litt høyere enn maskinen tillater. Selv om filmsnuttene er så skinnende at du må se dem med solbriller, så varer de aldri lenger enn fire-fem sekunder. Og selv om du sloss mot åtte bosser før den store stygge ulven, så er det i praksis bare to bossmodeller med små endringer fra gang til gang. I tillegg går du gjennom en del av spillet flere ganger, men det er jo vanlig i Metroid-serien.

Grafikk og lyd er i særklasse. Spillet glir helt utrolig jevnt, aldri trøbbel med slowdowns, ikke engang når du spiller over nettet. Opptil fire stykker kan kjempe online, og finner du noen du liker, kan du enkelt legge dem til i din venneliste, en funksjon som savnes i Mario Kart. Du kan også snakke med alle i vennelisten din via mikrofon. Fabelaktig. Har du lyst til å trene litt før du går online kan du også spille raske kamper mot bots. Og det er ikke dum kanonføde det er snakk om. Alle botene har tre ferdighetsnivåer, fra litt utfordrende til inni granskauen vanskelig.

Jeg har lagt ned mange timer i Metroid Prime Hunters. Online og offline. Enspillerdelen byr på drøye ti timer romeventyr, og kobler du deg opp på verdens vide vev, så er det mange, mange flere i vente. Og etter en del sene kvelder i verdensrommet, har jeg hender som Jahn Teigen, og går med begge armene i fatle. Og jeg har jeg dedikert en hel vegg på hytta, for jeg har fått en hel haug med hjelmer.