Michael Phelps: Push the Limit

Michael Phelps: Push the Limit er stort sett en svømmesimulator, med ingen ringere enn medaljevinner Michael Phelps som forsidegutt. Dette spillet er ment som et treningsspill og svømmesimulator og tar derfor i bruk Kinect-sensoren, og resultatet er heller labert.

Rett før man skal begynne å svømme, blir spilleren oppfordret til å øke stemningen hos publikum ved å løfte armene, før man så inntar startposisjonen og hopper uti vannet. Hvis man øker stemningen nok, vil man få litt ekstra fart ut fra blokka. Det er lite å si om denne funksjonen bortsett fra at det oppleves som svært unødvendig.

Stemningen er ikke på topp fra start, så det er opp til deg å vekke publikum. Jo bedre stemning, jo bedre start får du.

Når man endelig hopper ut i vannet, beveger spilleren på armene for å svømme, og her dukker spillets største irritasjonsmoment opp. Man kan nemlig ikke svømme så fort man vil, man må nemlig finne et perfekt tempo å veie armene i. Dette er vanskelig i seg selv, mest fordi Kinect-sensoren ikke er så flink til å registrere hvor fort du beveger armene. Man kan svømme på flere forskjellige måter, men det er heller trist å tenke på at dette er den eneste formen for variasjon man finner i spillet.

Mageplask? Nei, bare et helt perfekt stup.
<newpage>

Å svømme oppleves på ingen måte som en spennende opplevelse. Man beveger på armene i en nærmest monoton rytme, og hundremeteren er alt for kort til å la spilleren utforske omgivelsene eller svømmingen, for den sakens skyld.

Spillet forteller deg nøyaktig hvordan du skal bevege armene, men når man først har funnet tempoet er det på tide å snu. At svømming oppleves som kjedelig i et spill som eksklusivt dreier seg om svømming burde si alt om Michael Phelps: Push the Limit.

Kontrollert veiving med armene er nøkkelen for å lykkes i crawl. Brus og julegodter hjalp ikke til å holde tempoet nede.

Bortsett fra selve svømmingen er det ingenting å fortelle om fra Michael Phelps: Push the Limit. Grafikken er grei, lyden er enkel å glemme, og spillet er kun gøy de fem første minuttene. Etter det har man sett alt, og Push The Limit føles på ingen måte som et fullblods spill. At Michael Phelps valgte å klistre ansiktet sitt på dette spillet er nærmest en skam.