Hvor ofte har du ikke sittet i bilkø og tenkt at trafikken hadde gått mye glattere om de dustene som planla og bygde veien, hadde tenkt litt smartere? Nå kan endelig du være denne dusten.
Dinosaur Polo Clubs Mini Motorways har mer eller mindre eksistert på PC/Apple-markedet siden 2019, men jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har hørt om det før det dukket opp på Nintendo Switch nå nylig.
Konseptet er så simpelt, lettfattelig og genialt. Du får tildelt noen fargede bygg, og du skal sørge for at pendlerne med korresponderende farge har en vei å kjøre på. De skal komme seg fram til bygget, og deretter kjøre tilbake. Livet går videre og alt gjentar seg. Etter hvert som dagene går, blir det flere bygg, flere farger, og enda flere veinett å forholde seg til.
Spillet går ganske rolig for seg i begynnelsen, før det tar helt av mot slutten.
Enkelt, tenker du kanskje. Joda, konseptet er veldig enkelt. Problemet er at man får et svært begrenset antall deler. Dette betyr at all form for planlegging fram i tid er tilnærmet håpløst, og alt må fokuseres på å lage mer eller mindre halvhjertede og enkle løsninger. For hver uke som går får man et sett med deler, og jobben er å sørge for at disse kan løse alle problemer som måtte dukke opp fram til neste søndag.
Etter hvert som tiden ruller, vil spillet øke i hastighet og kreve at flere pendlere henter ut prikkene. Når du har korket veinettet og bilene uteblir er spillet over, og innbyggerne i Warsawa, Tokyo og Beijing vil være mindre imponerte over de elendige løsningene du endte opp med å gå for.
Hver uke blir man presentert et dilemma som kan avgjøre din videre skjebne.
Hvert spill vil være annerledes, all den tid tilfeldighetene avgjør hva og hvor bygg plasseres. Dette innebærer at man av og til kan bli litt låst og tape spillet om noe for eksempel krever en bro eller en tunnel uten at man har det liggende i verktøyskuffen. Samtidig sliter jeg av og til med å se hvilke bygg som nylig har dukket opp på spillbrettet. Når det begynner å bli store greier man arbeider med, kan det bli vanskelig å følge med. Det er mye strategi i fundamentet her, uten at det alltid er like enkelt å holde seg til den opprinnelige planen når man konstant får servert skruballer.
Mini Motorways er veldig stilrent og pent å se på. Det er så minimalistisk at det føles som kunst. Måten spillet gradvis zoomer ut på for å ikke overvelde spilleren, er rett og slett vakkert gjort. Lydnivået stiger i takt med trafikken, og det hele føles nærmest som en slags transeaktig form for terapi.
Hvordan føle seg som en komplett idiot 101: La all trafikken gå gjennom samme punkt.
Hele tiden vil man lære noen nye triks om hvor det er lurt å plassere rundkjøringer, og hvilken effekt et lyskryss får for møtende trafikk. Med nye lekser kan man stadig forsøke å slå sine egne (eller andres) rekorder, og vi sitter igjen med et legalisert rusmiddel som kommer til å glede store og små i alle aldre i mange år framover. Dinosaur Polo Club har skapt noe fantastisk, og jeg er takknemlig for at litt annerledes-tenkende spill som Mini Motorways eksisterer.