Murdered: Soul Suspect

Mitt navn er Ronan O'Connor. Min historie begynner med mitt eget mord, og før jeg rekker å blunke har jeg blitt forvandlet til et velkledd og surmulende spøkelse. Det viser seg snart at jeg ikke skal få gjenforenes med min avdøde kone før mine uoppgjorte saker, det vil si mordet på meg, er løst.

I Murdered: Soul Suspect ligger fokuset på å fortelle en god historie, og det umiddelbare problemet er at manuset ikke er spesielt godt skrevet. Hovedpersonen Ronan er en vandrende tøffingklisjé med et følelsesregister på nivå med en ostehøvel. Her finnes det heller ikke nok av egne ideer til å få premisset til å utmerke seg. Av og til lykkes utvikleren med å interessere meg nok til å gjøre meg engasjert (særlig mot slutten), men som regel er jeg likegyldig i forhold til handlingsforløpet. Historien har sine poenger, men den er likevel fundamentalt anonym og det samme kan jeg si om store deler av resten av spillet.

Spillet føles som en blanding a L.A. Noire og Beyond: Two Souls. Det er en morsom idé at man skal kunne gå gjennom vegger, lese andres tanker og påvirke omgivelsene, men i praksis er det veldig begrenset med tanke på at det ikke er rom for å eksperimentere, og det er sjelden mer enn en forutbestemt løsning på et problem. Ett eksempel på dette var da jeg skulle snike en arrestert person usett ut fra en politistasjon. Her ble jeg nødt til å forstyrre betjentene ved å tulle med elektronisk utstyr på kontoret. Noen av disse ga ingen respons i det hele tatt, mens andre reagerte og fikk politiet til å klø seg i hodet uansett hvor nærme de stod den elektroniske dingsen jeg manipulerte. Resultatet er en veldig regissert og kjedelig opplevelse hvor jeg ikke engang blir forsøkt lurt til å tro at jeg har fri vilje.

Det finnes spøkelsesjagende demoner som man er nødt til å passe seg for, men de dukker kun opp en sjelden gang og er enkle å håndtere. I og med at demonene er en så liten del av totalpakken, blir våre konfrontasjoner mer irriterende enn spennende, og jeg får en følelse av at de kun er med for å gi meg noe som kan minne om en utfordring.

Spillet handler om å finne ledetråder på et åsted som du senere setter sammen for å finne ut hva som har skjedd. Dessverre er det så enkelt bygd opp at det bare handler om å finne og utforske alle ledetråder før vi peker ut hvilke som er mest relevante for akkurat den saken. Ettersom man kan bruke eliminasjonsmetoden for å sitte igjen med de rette ledetrådene, så er heller ikke dette særlig utfordrende. Du blir ikke straffet på noen meningsfull måte hvis du gjetter feil, så det er bare å fortsette å gjette til du kan gå videre i historien. Det er verste er nok hvor innlysende de fleste løsningene er. I ett tilfelle skulle jeg peke ut to ord som beskrev et maleri av to jenter, og da kunne jeg velge blant ord som «brothers» og «two girls». Det føles ikke like belønnende å få rett på en sånn gåte.

Murdered: Soul Suspect lar meg velge hva jeg skal si i visse dialoger. I motsetning til mange andre spill er det ikke noe som lar meg forme samtalen, men heller at jeg kan velge rekkefølge på spørsmålene mine. Det er litt merkelig ettersom jeg kan velge å være høflig eller frekk i noen enkelttilfeller. Siden dette er mulig, så forstår jeg ikke hvorfor utviklerne ikke har valgt et litt dypere dialogsystem som i Mass Effect eller Telltales The Walking Dead. En så liten ting ville gjort det mer interessant for å meg å investere litt i karakteren min.

Jeg kan derimot ikke si noe stygt om stemmeskuespillet. Jeg vil ikke påstå at det er spesielt imponerende, men det fungerer bedre enn spillets andre bestanddeler. Særlig gjør Cassidy Lehrmann (kanskje mest kjent fra TV-serien Entourage) en overraskende god jobb som tenåringsjenta Joy som forøvrig later til å være den eneste som kan se og høre Ronan. Joy er videre spillets beste presenterte karakter, og hun byr på en velkommen kontrast til Ronans traurige personlighet. Det er synd at hun ikke får mer plass enn hun faktisk gjør.

Murdered: Soul Suspect er dessverre ikke et spesielt pent spill. Designet er rotete og vet ikke helt hva det ønsker å være, miljøvariasjonen er ingenting å skryte av, og teknisk sett er det på sitt verste direkte stygt på de nye konsollene. Animasjonen er dessuten veldig stive og lite overbevisende utenfor mellomsekvensene. Spillverdenen, den lille byen Salem, føles aldri som et levende sted med innbyggere, men består i stedet av forskjellige områder som har blitt limt sammen uten kontinuitet. De datastyrte karakterene beveger seg i rykk og napp som på skinner, og de reagerer ikke strukturen i miljøene. Ja, det hender at man ser folk gå rett gjennom solide objekter - som om spillet ikke har skjønt at ikke alle er spøkelser.

En av de mer vellykkede aspektene er sidesporene hvor du får treffe andre som nettopp har blitt spøkelser, og noen ganger også hjelpe dem med å finne ut hvordan og hvorfor det skjedde. Selv om den spillmekaniske prosessen er like lite stimulerende som i resten av spillet, er disse karakterenes historier noenlunde engasjerende, og det er ganske givende å se dem krysse over til den andre siden til slutt. Eksempelvis ville en av disse fortapte sjelene finne ut om det var han som satt bak rattet i ulykken som drepte ham. Små lysglimt som dette er uansett ikke nok til å heve resten av det middelmådige innholdet.

Et interessant konsept ender opp som et middels bra eventyr, og Murdered: Soul Suspect er i praksis et spill du bør glemme siden det har en anonym historie, en livløs verden og begrensede spillmekanikker. Det er et spill som vil veldig mye, men utretter veldig lite i tillegg til ikke å være underholdende. Selv om ideene kanskje ikke er overrepresentert i spillmediet, så er det langt fra unike i resten av underholdningsverden.