My Street

My Street kommer praktisk talt innpakket i julepapir, klar til å legges under treet. Som kanskje det aller første virkelige barnespillet med online mode, skal dette gi den yngre garde innpass i PS2s stadig voksende onlineverden. Men som et barnespill er det et kraftig minus at alt foregår på engelsk. Jeg husker selv de første engelske ordene jeg kunne skrive feilfritt. Det var verken yes eller no. Nei da, det var continue og quit. Så det er vel greit med litt engelsk, men her er det for mye både snakking og skrift til at det er forsvarlig, skal spillet gli inn under tittelen barnespill.

Velg blant syv vidt forskjellige spill, som alle går ut på å konkurrere og å vinne. Du er den nye ungen i nabolaget og prøver å skaffe deg venner innen skolen starter. Med dette som utgangspunkt er det bare å slå seg løs. Det vil si, slå seg løs til en viss grad. Hu mor står nemlig å passer på at du ikke går for langt hjemmefra, at du ikke bader og at du kommer hjem til sengetid. Ellers har du ikke mange hemninger og er med på det meste. Noen leker er det bare å være med på med en gang, mens andre krever at du har vært innom leketøysforetningen en tur først, for å skaffe deg det nødvendige utstyret. Det hender også at du må hjelpe dine nye kamerater med å skaffe utstyret dere sammen trenger for å leke, som for eksempel volleyballen som er forsvunnet. Spillet kan spilles av opptil fire personer på en gang via multitap, så her er det bare å utfordre vennene dine på din egen hjemmebane. Det er også fullt og helt opp til deg hvordan din spiller skal se ut. Man kan velge mellom nesten utallige frisyrer, briller, klær, hudfarge og mye mer. Kanskje du vil lage en person som er mest mulig lik deg? Her har du muligheten. De syv spillene i seg selv er heller ikke noen avanserte greier. De fleste av dem er ganske enkelt barneleker man har flyttet inn i et tv-spill. Som racebilløp med radiostyrte biler, volleyball osv. Altså har man gjennomført sporet man startet i. Enkelt og morsomt.

Som pioner blant barnespill, går My Street online. Da går den koselige lille gaten man finner i spillet fra å være nettopp en koselig liten gate, til å bli en internasjonal kamparena. Konkurrer med andre barn fra hele verden i de samme grenene du alt har utprøvd i singelplayer moden. To til fire spiller kan spille sammen på en gang, og her kan du skaffe deg nye venner, slå de gamle om og om igjen eller bare ha det moro med mennesker du ikke kjenner.

My Street imponerer ikke med grafikken sin. Men dersom man tar med i betraktningen at dette er et barnespill, er grafikken grei. Det er tross alt ikke så "god" grafikk i Donald Duck tegnefilmer heller, men det er da totalt uten betydning. Målsettingen med grafikken er ikke å imponere, men å gjøre spillet enda mer barnevennlig. Den er satt opp, akkurat som så mange spill før, som en tegneserie - Med mange, sterke farger og enkle sammensetninger. Denne gjengangeren gir alltid spill et koselig preg og bringer fram barnet i deg uansett hvor gammel du egentlig er. Lyden kan ikke sies å være annet enn det samme som grafikken. Den bringer fram minner fra den gang da alt som foregikk var moderne og plattformspill var det man koste seg med dagen lang. Ja, på den måten kan spillet minne litt om de tidlige versjonene av Crash Bandicoot. Men spillene i seg selv ligner ikke stort på hverandre. I My Street er kun en melodi, uten spesielle mål eller mening unntatt å gi et mer totalt inntrykk av det spillet ønsker å få fram. Nemlig det koselige, barnslige preget.

Spillet vil nok ikke bli blant de helt store salgssuksessene, men er et koselig spill som egner seg godt til julegave. Selv om spillets effekter er barnevennlige, kan man ikke unngå å stille et stort spørsmålstegn ved språket. Hele spillet foregår på utenlandsk, og med såpass mye kommunikasjon som det er i My Street, må man nesten forstå hva som blir sagt for å kunne komme seg framover. Altså vil de fleste barn som setter seg ned med dette spillet trenge en tolk til hjelp. Dette er en kraftig ripe i lakken på et ellers OK barnespill.