Jeg har så vidt rukket å reise meg etter å ha felt det jeg tror er den siste soldaten med rød beret før en rakett eksploderer rett ved siden av meg. Jeg snur meg og ser en liten luring stå oppe på en vegg, utrustet med en overdimsjonert rakettkaster. Likevel blir jeg ikke særlig bekymret, for jeg spiller tross alt som verdens kuleste ninja. Med et raskt trykk L2 drar Ryu fram buen som automatisk låser siktet for så å elegant avslutte fiendens liv med en eksplosiv pil.
Det er mye som er nytt i Ninja Gaiden 3, og det er kanskje ikke så underlig siden det stort sett har blitt utviklet av en helt annen gjeng enn de foregående spillene. Team Ninjas grunnlegger, og sjefsninja, Tomonobu Itagaki sluttet som kjent da det stormet rundt selskapet sist, og i følge ham ble Ninja Gaiden II sluppet før det i det hele tatt var ferdig. Han tok derfor med seg de fleste store navnene blant personalet og startet i stedet Valhalla Games. Dette er tydelig merkbart i Ninja Gaiden 3, som later til å ha en helt annen designfilosofi enn de tidligere spillene.
Jeg husker godt mitt første møte med Ninja Gaiden på Xbox, som da var det overlegent peneste spillet som fantes til konsoll. Det mange av oss tenker på som et hektisk actionspill, hadde faktisk et ganske behagelig tempo med mye eventyr og en fin balanse med gåteløsing fra tid til annen. Det hadde også beintøffe ninjakamper som påvirket alle. Enten fordi man måtte bevise at ingen spill var for vanskelige, eller fordi man nektet å spille en meter i et spill så vanskelig at man risikerte å bli hugget ned av spillets første fiende.
Jeg brukte mye tid på å pugge fiendenes bevegelser, slik at jeg visste når jeg kunne slå til eller når jeg burde dukke unna. Bossene krevde nærmest overnaturlig fingerferdighet, og da jeg endelig vant fikk jeg en genuin og herlig følelse som dessverre er altfor sjelden i dagens spill - alt sammen mens Ryu Hayabusa bykset fram med latterlig gode animasjoner i 60 bilder per sekund. Derfor ble jeg brutalt skuffet da jeg fikk teste Ninja Gaiden 3 på Gamex-messen.
Bildeoppdateringen var merkbart dårligere med tendenser til å synke enda mer, og kontrollen føltes mer tilgivende og fleksibel. De fleste fiendene kunne enkelt tas ut ved å hamre på firkant, infobokser fortalte hele tiden hva man skulle gjøre, og spillet ble stadig avbrutt av Quick Time-sekvenser som tydelig frarøvet meg følelsen av å selv ha kontroll over spillets gang.
Jeg var egentlig ikke så veldig overrasket. Den nye sjefen i Team Ninja, Yosuke Hayashi har vist seg å være interessert i at studioet går i en retning jeg ikke verdsetter særlig høyt. Ninja Gaiden Sigma flørtet med bevegelseskontroll og andre tillegg som gjorde opplevelsen mindre hardcore. Det samme gjaldt Sigma 2 som i tillegg hadde redusert alt som hadde med blod å gjøre. For med Ninja Gaiden 3 skulle de treffe et nytt publikum ved gjøre serien mer tilgjengelig, og i så måte strippe Ninja Gaiden-serien for alt som gjør den til Ninja Gaiden. Derfor skal jeg ærlig innrømme at jeg fyrte opp spillet med en god del skepsis.
Jeg er ikke dårligere enn at jeg kan erkjenne mine feil, og Ninja Gaiden 3 er en av dem. I det første brettet sitter jeg urolig mens jeg forstyrres av en lang rekke med Quick Time-sekvenser. Jeg misliker den lite varierte fiendefloraen og savner en skikkelige utfordring. Spillet er så tilgivende at det fyller opp helsemåleren min etter hver kamp og det skal sørge for at jeg aldri må bite i gresset. Irriterende.
Hvis jeg mot all formodning blir usikker på hvilken vei jeg skal gå i det lineære brettet, så trykker jeg ned den høyre analoge spaken. Dette viser meg ikke bare målet, men det snur også herr Hayabusa i riktig retning. I tillegg ligger lagringspunktene så tett at hvis jeg likevel skulle dø, er jeg straks tilbake i kampen uten noen som helst form for konsekvens. Ninjamagi lades raskt opp og både dreper fiender og helbreder Hayabusa. Bruken av pil og bue virker på samme måte som i Call of Duty, og ved et trykk på L2 kan man lynraskt og automatisk sikte seg inn på fienden og felle ham med piler - piler man selvfølgelig har uendelig mange av.
Dere forstår hvor jeg vil hen. Fienden er enkel å drepe, man trenger ikke å tenke, eventyrelementene er borte, Quick Time-sekvenser avløser action og menyene er så forenklet at man ikke engang kan bytte våpen i spillet. Ninja Gaiden har blir tilgjengelig, og det provoserer meg samtidig som det får meg til å tenke på Ninja Blade i stedet for de utfordrende og krevende forgjengerne.
Det er bare det at jeg likte jo faktisk Ninja Blade. Det er på et tidspunkt etter at jeg har unngått fiendens lasersikter og drept alle sammen med brutale snikmord, og før jeg moser en edderkopplignende boss ved å hugge beina dens til skrapmetall jeg innser at dette faktisk er veldig kult på helt egne premisser.
Kampsystemet gjør at kameraet kan panorere rundt og zoome inn på spesielt kule angrep, og hele tiden blir jeg oppfordret til å utføre sinnsyky kule ninja-moves. Og ninjaer er jo best. Derfor er det ikke det minste rart å kaste seg ut fra et fly uten fallskjerm og lande mykt ved å kløyve en kar på midten. Det er også helt naturlig å skjære i stykker et flyvende helikopter og hoppe mellom vrakdelene på vei ned.
Jeg er som et barn igjen og baner meg vei med hensynsløs ninjaeffektivitet. Jeg kaster meg ut fra hustak, klatrer opp vegger og går armgang over tau mens jeg stopper motstanderne med velplasserte kunais (kastekniver). Jeg sklir under lave hindringer, løper på vegger, utfører leiemord og haiker med biler ved å henge på utsiden med kniver godt festet i karosseriet. I tillegg kommer utenkelige bosskamper hvor jeg feller det ene beistet større enn det forrige. Uten å røpe noe vil jeg gjerne berømme den bossen man møter i et laboratorium midt i spillet.
En annen ting som fungerer bra i Ninja Gaiden 3 er historien. Til forskjell fra den merkelige toeren får vi her en mer jordnær - i japansk målestokk - historie om terrorister. Dessuten utspiller handlingen seg i vidt forskjellige omgivelser, så det er ikke noe galt med miljøvariasjonen. Her får vi hugge oss fram gjennom gotiske steder, besøke Uncharted 3-inspirerte ørkener, slakte fiender i klamme skoger, besøke topphemmelige laboratorier og mye mer.
I tillegg er Ninja Gaiden 3 veldig mye penere enn Ninja Gaiden II. Omgivelsene er bedre designet, lyssettingen er mer avansert og Ryu Hayabusa er vanvittig detaljrik. Bildeskarpheten er også fin og klar, og det er kun mangelen på jevne kanter og den ustabile bildeoppdateringen som trekker ned det visuelle helhetsinntrykket.
Kort sagt liker jeg det nye Ninja Gaiden som jo Ninja Gaiden 3 tross alt er. Det kommer aldri til å bli som før, men det betyr ikke at det er dårligere - bare annerledes. Når det er sagt så er ikke alt fryd og gammen. Problemet med å fjerne utfordringene, er at spillet blir litt ensformig. Jeg avanserer ved å kun trykke nok ganger på firkant, og eventuelle fiender som står høyt plassert faller lett for den lynraske pil og buen.
Dermed blir jeg aldri oppmuntret til å spille på noen annen måte, og selv om fiendene endrer klær og utseende trenger jeg jeg bare å hamre i vei på den samme knappen. På tilsvarende lik måte kan jeg skyte ned helikoptrene som dukker opp med jevne mellomrom. Selv om jeg blir truffet av missiler mellom slagene har jeg til og med overvunnet bosser med denne metoden.
Ninja Gaiden 3 kommer garantert til å provosere mange gamle fans av serien, og det er til en viss grad helt unødvendig. Selvfølgelig er det forandret, mer tilgjengelig og tilpasset et vestlig publikum, men det er ikke dermed sagt at det ikke er underholdende. De kule scenene avløser hverandre i høyt tempo, all action er bra koreografert og resultatet er at man ikke vil legge fra seg kontrollen før eventyret er avsluttet - et tydelig tegn på at man fortsatt har det gøy sammen med spillverdenens kuleste latextype, Ryu Hayabusa.