Norsk
Gamereactor
anmeldelser
No More Heroes

No More Heroes

Teamet bak det spesielle Killer 7 gjør et comback uten sidestykke, og Martin Rosmo Hansen er bergtatt av Grasshoppers siste spillprosjekt.

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

At det alltid er superhelten som vinner er det vel liten tvil om. Du vet, han med de største overarmene, den kuleste stilen, og den overdimensjonerte brystkassa. Den tøffeste av de tøffe, han som redder verden. Og du vet også kanskje at hver gang verden reddes på nytt sitter du, blant mange, sliten på sofaen i ei hullete joggebukse etter en lang uke i en kjedelig jobb og dypper chipsen i god gammeldags holidaydipp. Men superheltenes æra er nå endelig over. Silkehanskene tas av når nye veier til de feteste bilene, de beste damene og de råeste enlinjerne åpenbares. Og aldri mer skal du sitte igjen med dårlig samvittighet for at du ikke kjøpte den sunnere grandisen med speltbunn denne gangen heller. No more Mr. Nice guy. No more heroes.

I 2005 skulle utvikler Grasshopper først vise verden at interaktive visuelle fyrverkeri var deres arena. Med flaggskipet Killer 7 og store ambisjoner om stramt gameplay, nyskapende grafikk, og en voksen fortellerstil, kunne gjennombruddet skjedd allerede da, men resultatet ble en sær opplevelse med elendig gameplay som mottok svært blandede kritikker. Heldigvis ga ikke Grasshopper opp så lett, og spillet No More Heroes er utvilsomt spillet Grasshopper alltid har forsøkt å lage, men aldri helt fått til. For denne gangen står ambisjoner og forventninger endelig i tråd med resultatet.

I byen Santa Destroy bor en fyr ved navn Travis Touchdown på et skittent motell kalt No More Heroes. Ikke spesielt bred over skuldra, umåtelig usympatisk, og uten planer om å redde verden. Han jobber som leiemorder og er rangert som den 11. beste innen sitt felt. Når en veldreid blondine med minimal garderobe tilbyr han å klatre oppover karrierestigen ved å ta rotta på de foran på lista er svaret selvinnlysende. Travis, bevæpnet med et lyssabellignende sverd, slakter ned livvakter etter livvakt, for å ende opp i kamp med han eller henne som er hakket over ham på den usympatiske lista. Målet er selvsagt å nå toppen og bli den verste av dem alle.

Opprykk på karrierestigen kommer sjelden gratis, og i Travis' tilfelle innebærer dette å ta ulike strøjobber for å kunne betale overnevnte psykopatiske frøkens tilretteleggingsavgift. Disse strøjobbene kan innebære alt fra å samle kokosnøtter til å ta diverse oppdrag som leiemorder på siden. Selv om de fleste sidejobbene er underholdende nok, ligger No More Heroes virkelige styrke i boss-kampene. De ulike leiemorderne er alt fra genuint ekle til hysterisk morsomme, dialogen er intelligent, og deres forskjellige personligheter er så gjennomførte og ubetalelig skrudde at man kan spørre seg om noen hos Grasshopper muligens mangler en skrue eller to. Uansett så er grensen mellom geni og galskap som regel hårfin og i dette tilfellet treffer pila litt mer på den ene siden, og dermed midt i blinken.

Dette er en annonse:

Med en unik grafisk stil som spenner fra skarp cell-shading til 8-bits pixelhysteri er dette spillet virkelig blant de sjeldne rent visuelt, og et forsøk på å presse dette spillet inn i en artistisk kategori virker nesten like vanskelig som å akseptere det faktum at bananer egentlig er bær. Det er rett og slett ganske umulig, og hvis noe, så setter spillet standarden for en ny grafisk kategori. Grafikken føles så gjennomført, så intens, så slagkraftig, så full av inntrykk, og så uendelig vakker.

For spillets slåsskamper er ikke bare en fryd for øyet, de har også et tempo og et driv som kun antagelig kun overgås av følelsen det ville gitt å spille Wipeout med 3D-briller på maks volum etter seks bokser Battery på styrten. Som Travis kan du skifte mellom høy og lav kampstilling ved å peke Wii-kontrolleren opp eller ned for best å banke motstanderen og unngå blokkeringer. Hvis du likevel skulle være så heldig å treffe en blokkering startes en drakamp der det gjelder å rotere Wii-kontrolleren hurtigst mulig i riktig retning, for så å avslutte det hele med et skarpt rykk i anvist retning for å sette inn dødsstøtet. Og på ekte herlig moralsk forkastelig vis spruter blodet (som dessverre har endret farge fra rødt til svart i den europeiske versjonen) i alle retninger samtidig som pengene hagler. Med andre ord; det er kanskje like greit at barneombudet har andre ting å tenke på for tida enn spillhylla på sitt lokale kjøpesenter. Likevel føles det aldri spekulativt. Det er kun ett virkemiddel blant mange, og tilfører en grafisk realisme som er passende og som gjør at kontrasten til den mer pikselerte delen av grafikken bare blir enda større. Følelsen av kreativt strukturert kaos underbygges ytterligere av spillets lydside. Stemmeskuespilleriet er fra øverste hylle, lydeffektene akkurat passe mektige til å avgrense knallharde slag, og når alt rammes inn av lydsporet, som består av en pulserende blanding av tekno og elektronika, treffer No More Heroes nok engang blinken, og den andre pila spjærer den første i to.

Men lite her i verden er helt perfekt, og den tredje pila som kastes bommer dessverre noe. Noen små og irriterende mangler gjør at spillet ikke når helt til topps. Av og til står man nesten bom fast uten å vite hvor man skal gå, spesielt i begynnelsen av spillet. Opplæringsdelen er grei nok, men litt for elementær til at du mestrer eller husker alle manøvrene til Travis. Det kan virke som om utviklingen av de andre aspektene av spillet har gått litt på bekostning av det helt grunnleggende. No More Heroes forsøker blant annet å gjenskape en slags GTA-inspirert frihetsfølelse når du beveger deg mellom de forskjellige stedene i Santa Destroy, men det hjelper lite når du møter på elementer eller plukker opp gjenstander som du ikke skjønner hva de skal brukes til. Små tekniske glipper og framerateproblemer underveis bidrar også til en noe sjabrere kvalitetsfølelse, dette burde vært ryddet opp i før lanseringen.

No More Heroes er en regelrett psykedelisk opplevelse. Osende av testosteron spiller det på stereotyper og kontraster for å sette enda større skiller mellom det reelle og det opplevde. Grasshopper fortjener virkelig ros for å prøve å skape noe nytt i en bransje som ikke akkurat er kjent for å ta de helt store sjansene. Og med stereotyper og kontraster skapes også rom for tolkninger, rom for innfylling av gapene mellom det åpenlyste og det underliggende.

Dette er en annonse:

Killer 7 var et forsøk på tankeprovokasjon, og om ikke No More Heroes går like langt på det sosiale planet som sin forgjenger gjorde på det politiske, er det absolutt rom for både tolkninger og tanker om hvor ansvaret ligger for eventuelle konsekvenser det å utsette seg for slike inntrykk kan få. For når alt kommer til alt så må superhelter legge vekk strømpebuksene sine og slappe av noen ganger de også. Slenge seg nedpå litt, åpne en pose potetgull og la verden gå sin gang.

No More Heroes
No More Heroes
No More Heroes
No More Heroes
No More Heroes
No More Heroes
No More Heroes
No More Heroes
No More Heroes
No More Heroes
No More Heroes
No More Heroes
09 Gamereactor Norge
9 / 10
+
Sinnsyk grafikk, utolig gjennomført, vellykket i alle ledd.
-
Litt løs regi noen ganger.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Medlemsanmeldelser

  • nintendodude
    Nå har jeg spillt meg gjennom No More Heroes, og det har vært en fantastisk spillopplevelse. Den var så fantastisk at jeg bare måtte anmelde det... 9/10
  • dr peace
    Da jeg først hørte noe om dette spillet var det kun et par dager til det skulle gis ut. Jeg hadde nettopp fått et gavekort på Spaceworld på 850... 10/10
  • Pepperoniman
    Travis touchdown! Spillnerd, otaku og leiemorder en herlig blanding som resulterer i voldsfesten No more heroes! Travis touchdown en helt... 9/10

Relaterte tekster

No More HeroesScore

No More Heroes

ANMELDELSE. Skrevet av Martin Rosmo Hansen

Teamet bak det spesielle Killer 7 gjør et comback uten sidestykke, og Martin Rosmo Hansen er bergtatt!

No More Heroes

No More Heroes

FORSPILL. Skrevet av Halvor Ø. Thengs

Sist vi hørte noe fra Grasshopper, var det det eksentriske, men rimelig uspillbare Killer 7. Nå vender de tilbake...



Loading next content