No One Lives Forever

PS2 eiere kan ganske enkelt ikke si, at PC’en er det eneste stedet man kan oppleve en skikkelig god omgang action. Med fjorårets utgivelser i form av Red Faction, Half-Life og Agent under Fire, har det vært nok å kaste seg over for en FPS fan. Og med utgivelsen av Monolith’s morsome og veldig anderledes No One Lives Forever (NOLF), er det ingen vei utenom formatet lenger - Cate Archer inntager nemlig Sony’s sorte monster med all sin sjarme og action intakt.

Kropp som en gudinne
Til forskjell fra alle andre spill i genren, så er No One Lives Forever mye morsomere og mer løssluppent enn sine kolleger. Spillet preges av 60’tallets skrikende farger og tilbakelente crooner musikk, og man føler seg meget raskt hensatt til de morsomme og meget klisje fylte Austin Powers filmene eller de tidlige utgavene av James Bond med Sean Connery i hovedrollen. NOLF handler om agenten Cate Archer, som med kropp som en gudinne og en britisk sjarme, vader gjennom det ene vanskelige oppdraget etter det andre, iført spandex og et dødelig arsenal av lekre våpen. Det er jobbet mye med enhver detalje, og både musikk, grafikk og generell feeling er noe ganske eget, når spillet toner frem på TV'en din.

Historien starter, da flere av UNITY’s dyktigste agenter drepes på rad og rekke. Alt tyder på at det er en organisasjon kalt HARM som står bak, og du sendes derfor ut på en rekke forskjellige oppdrag over hele verden, for å løse mysteriet og naturligvis stoppe den skruppelløse banden. Turen går gjennom Marokko til England og ikke minst Alpene, alt mens den heseblesende action'en bakkes opp av flotte cut-scenes og en uendelig morsom dialog.

Et hakk bedre enn normalt
Det som gjør No One Lives Forever til et mye mer interessant bekjentskap enn bl.a. Half-Life eller Red Faction, er absolutt den massive fokusen på muligheten til å løse banenes mange oppgaver på ganske forskjellige måter. Du kan, storme gjennom hver bane og skyte hemningsløst på de mange fiendene, men du kan også samle opp ledetråde og annet utstyr underveis, og dermed gjennemføre banene på en helt annen måte - noe som gir spillet et par interessante vinkler. Våpnene kommer også i vidt forskjellige versjoner og det legges virkelig opp til å tenke kreativt.

Grafisk er spillet også pent. Mange av lokalitetene er enorme, og selv når man løper rundt inne i mindre bygninger, føler man, at det er jobbet mye med detaljene. Vegger kan skytes i stykker, dører kan åpnes og brukes som beskyttelse, og lyset fra en enslig lampe lyser kun opp små porsjoner av gangen, så du kan gjemme deg i skyggene.

Spillet kunne allikevel godt trengt en form for anti-aliasing og hastigheten, har det også med å falle en gang i mellom, men det er ikke noe, som preger spillet og slett ikke noe, som gjør det frustrerende å spille seg gjennom det overdådige eventyret. PS2 spillere får også litt ekstra snadder i posen, da denne versjonen inneholder to ekstra baner, hvor det gis mulighet til å spille Cate Archer som barn. De er på ingen måte nyskapende, men vitner om teamets lyst til å presse alt ut av tittelen på PlayStation 2. Musikken er også bunnsolid. Mesterlige skjæringer med fokus på 60’tallets bossanova og funk, ligger til grund på de mer heseblesende banene, mens utmerkede stemmer leverer en lekker dialog og noen meget morsomme episoder.

Eksplosiv FPS opplevelse
No One Lives Forever er ekstremt givende i forhold til andre FPS opplevelser. Historien gjennomsyrer spillet på en slik måde, at man ikke bare føler, at det er snakk om en mulighet til å pumpe fiendene fulle av bly og renne rundt med et bugende arsenal av dødelige våpen. Det er morsomt, til tider tåpelig morsomt, og så har det et forrykende tempo og noen fete overraskelser på lur, som man ikke tidligere har møtt på i denne genren. Med en anelse mer grafisk eleganse i de enkelte banene og en stabil hastighet, hadde spillet vært den perfekte utgivelsen på formatet.

Det mangler også en bedre lip-sync på PS2, da den inntalte dialogen ofte ikke passer med det som skjer på skjermen. Det er spesielt irriterende i situationer, hvor det skal være vittige poenger - noe som skjer ofte og det etterlater en litt skuffet. Monolith kan bare ikke ha unngået å se det. Nuvel, spillet er fortsatt noe av det beste innenfor genren og har man allerede gaflet seg gjennem både Agent under Fire, Half-Life og Red Faction, så er det mer enn nok å hente i No One Lives Forever - la oss håpe at også toeren finner veien til konsollen.