Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.

Norsk
Startsiden
anmeldelser
Octopath Traveler

Octopath Traveler

Skaperne bak 3DS-spillet Bravely Default er nå klare med Octopath Traveler, et rollespill med årets kanskje mest unike visuelle stil. Men har spillet mer å by på?

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Annonser

Etter at Nintendo Switch ble offisielt avduket i oktober 2016 måtte vi vente helt til januar 2017 før vi fikk ytterligere detaljer om konsollen. Spørsmål som pris og funksjonaliteter var selvfølgelig viktige, men enda viktigere var kanskje informasjon om hvilke spill vi kom til å se på konsollen. Av alle spillene som ble avduket fra Nintendos side var det uten tvil Project Octopath Traveler som fanget min interesse mest (The Legend of Zelda: Breath of the Wild var avduket for lenge siden på dette tidspunktet, og var sånn sett ikke en nyhet).

Det var flere årsaker til at Project Octopath Traveler umiddelbart vekket nysgjerrigheten til fans av japanske rollespill. Et Switch-eksklusivt JRPG er interessant nok i seg selv, ikke minst med tanke på at det fortsatt er ganske få av dem selv over et år etter konsolldebuten. Prosjektet hadde derimot mer å lokke med enn bare sjangeren. I spissen for spillet står Masashi Takahashi og Tomoya Asano, som tidligere ledet utviklingen av det eminente 3DS-spillet Bravely Default. På toppen av det hele lokker spillet med en unik grafisk stil, hvor pikselerte figurer og omgivelser møter realistiske lys- og skyggeeffekter, en stil utviklerne har døpt HD-2D.

Halvannet år etter avdukingen er det som etter hvert ble kortet ned til Octopath Travler omsider her. Navnet høres pretensiøst og erkejapansk ut, men gir faktisk mening. Spillets historie er nemlig konsentrert rundt åtte hovedpersoner, som hver har sin historie og sin reise å utforske. Dermed er det åtte veier (octo-path) som til sammen utgjør det helhetlige eventyret du legger ut på.

Octopath Traveler
Den grafiske stilen i Octopath Traveler, kalt HD-2D, er mesterlig gjennomført.

Her møter vi ridderen Olberic, danseren Primrose, tyven Therion, prestinnen Ophilia, professoren Cyrus, apotekaren Alfyn, handelsjenta Tressa og jegeren Ha'anit. Til enhver tid kan du ha inntil fire personer med i gjengen din, og du står fritt til å veksle mellom de åtte forskjellige rollefigurene, med ett redelig unntak: rollefiguren du begynner vil alltid være låst til partiet ditt, så hvilken historie du begynner med har litt å si. Etter å ha valgt hvilken historie du begynner med kan du gå videre til en av nabobyene, hvor en av de andre åtte rollefigurene venter på å fortelle sin historie og bli rekruttert av deg.

Med åtte individuelle rollefigurer og åtte forskjellige historier er det naturlig nok ikke alle som er like godt fortalt, og til tider føles noen av historiene fantasiløse og uten substans. Likevel kommer de fleste av historiene ut av det med beina på jorda til slutt. Hovedårsaken til dette er kanskje at historiene i spillet er fokusert på enkeltindividet. Selv om man reiser rundt som en gruppe på åtte stykker, er det den enkeltes historie vi følger til enhver tid. Fremfor å veve åtte historier sammen til en helhetlig historie hvor ingen av rollefigurene kommer særlig godt ut av det, får vi åtte separate historier hvor hver enkelt rollefigur får stå i fokus for sin historie mens de resterende syv er midlertidige statister. For å velge hvilken rollefigurs historie man skal følge går man ganske enkelt til byen hvor neste kapittel i figurens historie finner sted. Det er en interessant fortellerteknikk hvor det personlige eventyret og utviklingen står i sentrum, noe som gir et herlig avbrekk fra JRPG-klisjeen om en verden som skal reddes, et siste palass hvor plattformer flyter rundt i et mørkt tomrom, og en siste bosskamp mot en gud eller en generisk slemming med gudekomplekser.

Octopath Traveler
De turbaserte kampene krever planlegging og strategi,

Det største minuset med denne måten å fortelle historien på er at man mangler en god løsning for å skape større bånd mellom rollefigurene. Dermed blir man godt kjent med den individuelle rollefiguren, men man får ikke et godt innblikk i relasjonen mellom de åtte hovedpersonene. Med jevne mellomrom vil det riktignok dukke opp dialoger i form av såkalt Travel Banter, som minner om småsamtalene man finner i Tales-serien, men slike samtaler blir for små, for få og for lite innsiktgivende. Med tanke på at de åtte rollefigurene reiser sammen fra sted til sted, føles den begrensede kontakten dem imellom litt unaturlig.

Hver av rollefigurene har sin klasse som bestemmer hvilke evner og våpen de kan bruke i kamp. Etter hvert åpner man også muligheten for å utstyre hver rollefigur med en sekundærklasse. I tillegg kommer hver klasse med en egenskap, også kalt Path Action, som man kan bruke i møte med menneskene man treffer i byene. Eksempelvis kan Therion naske det ene og det andre fra stakkars intetanende mennesker, Primrose kan forføre folk til å følge etter henne, mens Cyrus kan bruke sin kløkt og sitt intellekt til å uthente nyttig informasjon. Denne måten å samhandle med byborgere på, hvor man det ene øyeblikket fører en uskyldig samtale med noen og i neste øyeblikk bruker Ha'anit til å pusse en snøleopard på dem, skaper til tider noen komiske kontraster som gir lettere assosiasjoner til kreative Dungeons & Dragons-spillekvelder.

Octopath Traveler
Åtte mennesker reiser sammen, men de snakker forbausende lite sammen gjennom spillets gang.

Systemet er morsomt og åpner for mange ulike måter å tilnærme seg situasjoner på, og dette er kanskje mest spennende med tanke på sideoppdragene. Her får du nemlig svært få pekepinner til hvordan en situasjon skal løses, og du må både følge med og legge sammen bitene selv for å komme frem til løsningen. Hvis en rollefigur mot slutten av spillet for eksempel ber deg om å finne sin bortkomne sønn som stakk av for ti år siden, er det opp til deg å huske soldaten du møtte i begynnelsen av spillet som nevnte at han rømte hjemmefra. Det kan være frustrerende å få så lite å gå på iblant, men det er samtidig tilfredsstillende å møte et spill som faktisk krever at du følger med.

Den største bakdelen med Path Action-systemet er at det er doblet, det vil si at to og to rollefigurer har tilnærmet like egenskaper med noen små gradsforskjeller. Der Therion kan naske med fare for å bli tatt på fersken, kan Tressa på sin side kjøre en mer ærlig linje og kjøpe de samme gjenstandene. Selv om dette gjør det lettere å rullere rollefigurer uten fare for å miste konkrete valgmuligheter, føles det mest som et forspilt potensiale. Spillet ville tjent langt mer på å ha åtte helt unike Path Actions fremfor to ganger fire.

Spillets store trekkplaster for mange vil være den audiovisuelle stilen og kampsystemet. Her vil demoen som ble tilgjengelig i juni gi deg et representativt innblikk som kan hjelpe deg å bedømme hvorvidt det faller i smak eller ikke (progresjonen i demoen kan du senere videreføre til fullversjonen av spillet - mer av slike demoer, takk!). Om du ikke har sansen for spill med retroinspirert pikselgrafikk, slik som Stardew Valley, Owlboy og Shovel Knight, vil Octopath Traveler være vanskelig å svelge. Om du derimot verdsetter denne stilen er estetikken og grafikken både nydelige og utrolig godt gjennomført. HD-2D-stilen, hvor pikselgrafikk møter realistiske lys-, skygge- og vanneffekter, er til tider slående vakker, og må definitivt sees i aksjon. Figurene og omgivelsene gir assosiasjoner til japanske rollespill fra gullalderen på SNES på tidlig 90-tallet, slik som Chrono Trigger, Final Fantasy VI, og Secret of Mana. Samtidig er blandingen av retro og realisme mer enn nok bevis på at Octopath Traveler står trygt plantet i dagens konsollgenerasjon. På musikkfronten har den relativt ukjente Yasunori Nishiki levert et solid lydspor, og det har hendt at jeg har lagt fra meg kontrolleren bare for å nyte bakgrunnsmusikken i noen minutter underveis.

Det turbaserte kampsystemet henter tydelig inspirasjon fra Bravely Default, men står også trygt på sine egne bein. Hver fiende har en rekke svakheter mot ulike typer våpen og magi, så nøkkelen til seier ligger i å avsløre svakhetene og utnytte disse. Slår man fienden nok ganger på et svakt punkt vil de bli svimeslått i én runde, noe som gjør dem mer sårbare. Et annet nøkkelelement i kampene er Boost Points (BP), som du tjener for hver runde. Du kan bruke disse til å enten slå flere slag med samme våpen per runde eller øke kraften i et magisk angrep. Å avgjøre når man skal prioritere hva er essensielt for å vinne, og er med på å gjøre kampene interessante selv flere titalls timer ut i spillet.

Octopath Traveler
Hver av de åtte rollefigurene har en Path Action som man kan benytte for å samhandle med innbyggerne i byene.

Rent teknisk kjører spillet uten problemer både på TV-en og på farten, men det er noe småplukk her og der jeg gjerne skulle sett endret med en senere oppdatering. For eksempel irriterer det at pausemenyen alltid går til Inventory først når det som regel er Healing man helst vil gå til, eller at standardinnstillingen gjør at kantene på skjermen fremstår mørkere og mer utydelige. Aller mest savner jeg muligheten for å justere hvor ofte eller sjelden jeg vil støte på fiender, siden spillet består av tilfeldige kamper. Med tanke på at Bravely Default og Bravely Second: End Layer mer eller mindre beviste at dette bør være standardutstyr for spill med tilfeldige kamper, forstår jeg ikke hvorfor et nyere spill fra de samme skaperne mangler denne muligheten.

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Annonser

Til tross for dette er Octopath Traveler et unikt stykke japansk rollespill som utrolig nok makter å føles både gammelt og nytt samtidig. Den visuelle stilen henter tydelig inspirasjon fra spill på 90-tallet, mens flyten, fortellerteknikken og kampsystemet har et langt mer moderne preg som gjør spillet bedre tilpasset dagens spillmarked. Noen svake kapitler og en del teknisk småplukk hindrer spillet fra å bli like bra som det kunne vært, men det er mer enn nok å hente her for rollespillfans som behøver en 50 timers pause fra sommersola.

08 Gamereactor Norge
8 / 10
+
En forfriskende måte å fortelle rollespillhistorier på, lekker musikk og grafikk, føles både retro og moderne på en og samme tid, underholdende kampsystem.
-
For mye overlapp av Path Actions, savner mer samhandling mellom rollefigurene, litt lite substans i noen av historiene, noen mangler i menyene og innstillingene.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene