En varial til tailslide, kickflip til five-o, 360 flip til nosebluntslide, pop shov-it til smith grind, hardflip til crooked grind og av den siste railen. Jeg ligger an til å få 70 000 poeng, men timer landingen dårlig og ender i stedet opp med å innkassere...97. Så utilgivelig er OlliOlli, og jeg liker det.
Det sies at man må ha masochistiske tendenser for å like endless runners eller andre prøve og feile-spill, og det kan godt hende at jeg har litt av det. Jeg er i hvert fall hekta.
Oppskriften er forholdsvis enkel. Du skal forsere ulike brett på et skateboard mens du trikser, lander og unngår farer. Poengene bygger seg opp mens du bygger opp komboene dine, og presisjon i fungertuppene er det som virkelig teller. Utfør en rekke triks med venstre spak, og sørg for at landingen blir perfekt ved å trykke på X på riktig tidspunkt. Enkelt og greit, men samtidig fryktelig vanskelig.
Timing er alt. Det er vel det viktigste jeg kan si om spillet. Det var ikke spesielt enkelt til å begynne med, og jeg lurte på hvorfor jeg i all verden hadde tatt på meg dette oppdraget selv i stedet for å gi det bort til noen andre. Sakte, men sikkert fant jeg derimot rytmen, og poengene begynte å fosse inn.
Jeg skal innrømme at jeg er svak for spill som Temple Run, Rayman: Jungle Run og Tiny Wings for den sakens skyld. Følelsen av at jeg kunne gjort ting bedre gnager på sjela mi, og jeg må prøve bare en gang til. Forutsetningen for at dette skal fungere er at spillet belønner ferdighetene mine, og OlliOlli gjør nettopp dette.
Utvikler Roll7 har valgt pikslete retrografikk, og jeg regner med at det er fordi mange synes at det er kult. Jeg skjønner ikke alltid poenget. I hvert fall ikke i OlliOlli. Dessuten er fargepaletten litt for blass. Det kan derfor bli tidvis vrien å skille skateren min fra bakgrunnen, noe som hever vanskelighetsgraden på en urettferdig måte.
Musikkvalget er også en liten bom. Jeg synes det fungerer greit at musikken ligger beskjedent i bakgrunnen, men jeg legger merke til at den irriterer meg flere ganger. De mer rytmiske låtene spiller vesentlig bedre på lag med spillet, og jeg skulle ønske hele lydsporet hadde tatt høyde for dette. Nå er det kanskje ikke like enkelt å fikse egen musikk for en indieutvikler, men jeg tror det ville hevet opplevelsen flere hakk.
OlliOlli er uansett et spill det er vanskelig å legge fra seg. Etter en veldig lang innlasting går spillet uten stans. Ny runde? Ja! Null ventetid, kun spilletid. Slik forsvinner timene veldig fort. Jeg har allerede nevnt flere spill til smarttelefoner, og det er ikke uten grunn. Hvis OlliOlli koster mer en 40 kroner, vil jeg bli veldig overrasket. Det eneste som skiller dette fra et mobilspill er kontrollene en PS Vita innehar, og det burde ikke koste all verden. Får du dette til en billig penge, så må du slå til.
Dette er solid underholdning for oss som liker å gå på tryne for så å prøve igjen, jakte på poeng eller bare trenger noe spille mens vi sitter på bussen.
