Jeg har sett på japansk anime siden før jeg var tenåring. Det har blitt over 20 år med historier, romanser, krangler og absurde hårfrisyrer med et bredt spekter av temaer og fortellinger av høyst variert grad, et resultat av noen historiefortelleres tilsynelatende uendelige evne til å komme på noen absolutt originale rollefigurer og plott. Nå som jeg er godt oppe i trettiårene er det bare én serie jeg kan innrømme at jeg følger noenlunde regelmessig: One Piece. Eiichiro Odas mesterverk, en shonen-serie om en ung mann som vil blir den nye Sjørøverkongen, har holdt meg klistret til skjermen (og i en mindre grad også mangabøkene) i to tiår nå. I løpet av den tiden har serien gått gjennom forskjellige faser av variabel kvalitet på både historien og animasjonen, og jeg tror dette også kan overføres til spillene spunnet ut av serien opp gjennom årene.
Historien i One Piece har ikke akkurat blitt godt overført fra tegneseriesidene eller de ukentlige episodene til dataspill. Selv om mindre historiedrevne titler som musou-serien One Piece: Pirate Warriors til en viss grad har klart å trekke ut noe av essensen av hva det vil si å være et medlem av Monkey D. Luffys mannskap, har spill som One Piece: World Seeker feilet grovt på å levere en opplevelse som lever opp til navnet. Nå har vi kommet til One Piece Odyssey, et helt originalt innslag som slippes parallelt med merkevarens 25-årsjubileum hvor Oda-sans hånd har bidratt til designet av to av de nye rollefigurene og utformingen av deres historie.
I denne odysseen til stråhattpiratene får vi se mannskapet strande på en mystisk øy kalt Waford, hvor det dveler en gammel kraft som Verdensmyndighetene ønsker å bevare trygt. Mens de forsøker å reparere skipet og hente tilbake alle eiendelene (inkludert Brooks kropp, som har sunket i havet) blir de overrasket av to av øyas innbyggere, Lim og Adio. Begge er nokså mistenksomme når de hører om piratstatusen til Luffy og vennene hans, og Lim benytter sin Djevelfrukt-evne til å få dem til å "glemme" evnene sine. Selv om misforståelsen blir oppklart nokså raskt, må de entre minneverdenen Memory for å gjenoppleve minner fra sine beste eventyr for å vinne tilbake kampevnene sine slik at de nok en gang er klare til å fortsette jakten på One Piece.
Premisset kunne fort passet inn som en apokryf saga av den originale animeserien, og det er ingen tvil om at både designet av Waford og strukturen eventyret er delt inn er noe av det beste vi finner i Odyssey. De forskjellige minnene til mannskapet (som Arabasta, Water 7 eller Dressrosa) leder oss til at vi nok en gang møter noen av de beste rollefigurene og allierte i Luffys historie, og selv om dette er fiksjonelle versjoner av dem fremstår de som sterkere enn noensinne i minnenes verden. I tillegg har Odyssey det beste designet og den beste animasjonen et One Piece-spill noen gang har hatt, vesentlig bedre enn det vi fikk se i World Seeker. Rollefigurene i de ulike scenene og designet av hver omgivelse, animasjon og objekt er nøye gjennomtenkt, noe som er et tegn på ILCAs respekt for Odas verk. Men vannene blir snart urolige, og One Piece Odysseys struktur som et ekstremt typisk japansk rollespill ødelegger dessverre opplevelsen nesten allerede fra start.
Den "åpne" verdenen i Odyssey (som jeg kommer tilbake til) blir nemlig utforsket ved at man snakker med personer, gjør generiske oppdrag som å slå en spesifikk fiende eller samle et bestemt nummer gjenstander, og kverner gjennom fiender i turbaserte kamper med et menysystem som har vært til stede helt siden det første Dragon Quest-spillet: Angrep, evner, gjenstander eller gruppealternativer. Det er det hele. Spillet bringer ikke noen nye eller ferske elementer til formelen. Det eneste man må ta hensyn til er et system for styrker og svakheter (en stein-saks-papir-formel med styrke, fart og teknikk) som er like teit som det høres ut som. Evner blir gjenvunnet og oppgradert ved å samle figurspesifikke glødende kuber. På leirstedene rundt omkring hvor mannskapet kan hvile kan man slå opp informasjon om fiender, tilberede mat og lage ammunisjon som kan benyttes for å gi ekstra styrke i kamp. Bortsett fra dialogene som gir deg et smil om munnen en gang iblant, er dette en tilnærming som forblir uendret i time etter time.
Verdenen som kunne ha fungert perfekt med det grafiske hoppet, blir i stedet redusert til store områder som ikke er stort mer enn veldig vide korridorer og naturlige omgivelser som man skal forsere, så du må bevege deg på ukomfortabelt og rolig vis, noe jeg også nevnte i mitt førsteinntrykk av spillet. Det er ikke noe moro å tilbringe en time på å vandre mellom to deler av kartet hvor man plukker opp ting fra bakken, fullfører et lite oppdrag og bærer en spesifikk gjenstand over en lang avstand mellom to NPC-er. Det var kanskje moro for noen år siden, men dette er noe selv rollespillpurister ikke minnes med glede. Disse endeløse tidstyvene strekker ut spillet som en tyggegummi, og spillet ville vært perfekt om lengden hadde blitt redusert med 60%.
One Piece Odyssey er et spill som vil appellere til fans av mangaen eller animeen, men vær advart om at dette vil være en treg, opprivende og noen ganger til og med kjedelig reise. Selvfølgelig finner man også noe godt her: Historien er god, både de nye delene og tilbakeblikkene på fortiden, og det ville fungert perfekt hvis bare tempoet det presenteres i hadde matchet.
I tillegg til figurdesignet, animasjonene og omgivelsene har spillet et fantastisk lydspor, og det kan også skimte med de upåklagelige stemmene fra de originale skuespillerne i TV-serien som lirer av seg den ene vitsen etter den andre og får oss til å smile av alle situasjonene vi deler med disse figurene som har fulgt oss i så mange år. Men dette er noe andre One Piece-spill også har gjort tidligere, og formålet her er å fjerne tvil som måtte være igjen om at denne herlige historien kan overføres til dataspillformatet. Odyssey blir heller ikke tittelen som klarer den oppgaven.