One Piece-fans har ventet i evigheter på det ene videospillet som yter den ekstremt populære japanske mangaen rettferdighet. Riktignok har det vært interessante eventyr, inntagende historier og ensembleinnsatser som har vært litt bedre enn gjennomsnittet, men ingen har noen gang laget et definitivt spill av høy kvalitet som virkelig tilfredsstiller seriens hærskare av fans, i hvert fall ikke på samme måte som Rocksteadys Batman Arkham-serie eller Insomniacs Spider-Man var i stand til. Fra det øyeblikket vi først fikk vite om World Seeker, trodde vi at vi kanskje hadde funnet det, på grunn av sandkasseoppsettet og Ganbarions ambisjonsnivå. Så, er dette det klassiske spillet som fansen har ventet på? Det er nær, men nei, det er det ikke.
Til å begynne med virker One Piece: World Seeker lovende. Den japanske utvikleren har bygget en miniverden inne i Eiichiro Odas store eventyr. De har skapt sin egen øy, Jail Island, og sine egne karakterer, for å fortelle en historie som kunne passet inn i en hvilken som helst saga. Ganbarion har spikret premisset, og den åpne verdenen passer veldig godt sammen med hovedpersonen Monkey D. Luffy og hans ferdigheter (kraften hans er å strekke ut kroppen som tyggegummi). Resten av mannskapet har imidlertid blitt henvist til sekundære roller. Denne avgjørelsen kan kanskje irritere fansen til å begynne med, siden de fleste av dem elsker karakterene, og det påvirker variasjonen, men det gir mening med tanke på hvordan de passer inn i verdenen.
Jail Island er en flott sandkasse. Den har alt du trenger; landsbyer, byer, havner, strender, baser, fjell, enger, en gruve, en innsjø... Alt er i utgangspunktet åpent fra starten av, og du kan komme deg hvor som helst som en "roketto". Kartstørrelsen er optimal i den forstand at det ikke er for stort, og det er designet med tanke på vertikalitet, slik at du kan hoppe rundt og klatre. Det er morsomt å bevege seg rundt med Gomu Gomu no Rocket, litt som å svinge seg rundt i byen med Spider-Mans nett i fjorårets fantastiske eventyr.
World Seeker tilbyr ikke kjøretøy eller andre transportmidler, men studioet har inkludert en hurtigreisemodus mellom interessante steder som fungerer bra for de som ikke vil kaste bort tid på å løpe rundt. Du kommer imidlertid til å ønske å se deg rundt etter alle skattekistene og materialene som er spredt overalt. Selvfølgelig må du også banke opp noen pirater underveis.
Jail Island har mange ting, bortsett fra en grunnleggende ting: NPC-variasjon. Ganbarion har bare lagt til noen få modeller per fraksjon, og de gjentas stadig i samtaler, på gatene og under kamp. Designet og definisjonen av alle disse NPC-ene er flott og passer til One Piece-stilen, men vi håpet på mer (eller i det minste noe som lyser opp gatene og gjør ting mer interessante). Dette er imidlertid et mye større problem i kamp, ettersom det bare er seks forskjellige vanlige fiender per fraksjon, og vi kan derfor ikke bruke mange nye taktikker i praksis.
One Piece: World Seeker er enda verre hvis man tar ting for seriøst, og det vil ikke leve opp til sammenligninger med de siste store sandkassetitlene. Når man streifer rundt, får man en følelse av spennende oppdagelser, som en liten The Legend of Zelda: Breath of the Wild, men glansen avtar når man har fullført noen oppdrag. Det er mye innhold knyttet til de primære og sekundære målene, og oppdragene som definerer handlingen, er lagt opp i veldesignede blokker (selv om det er verdt å merke seg hvordan spillet får historien til å fungere uten at den trenger å være lineær).
Samtidig er det andre sekundæroppgaver du kan velge å gjøre, men disse er stort sett obligatoriske for at du skal få alle ferdighetspoengene du trenger, og for at Luffy skal kunne utvikle seg. Det er typisk spillarbeid, og selv om studioet har forsøkt å variere med noen raske samle- og leveringsoppdrag, blir kampoppdragene mindre interessante på grunn av kampsystemet. Garbarion har heller ikke brydd seg med Observation Haki eller stealth; vi forventet mer innovasjon med hensyn til oppdragsdesign, og til syvende og sist ble vi skuffet over det som var inkludert her.
Spillets historie gjør oppdragene litt mer utholdelige; den inneholder litt drama, med intriger, kamp og eksterne parter som prøver å utnytte hendelsene til sin fordel. Denne spin-offen bringer tilbake noen velkjente pirater (Shichibukai, Marine's Admirals), og legger også til nye, lokale karakterer. Luffys personlighet skiller seg mye fra hans nye følgesvenn, Jeane, som alltid går rett på sak. Dessuten er designet hennes det svakeste i spillet. Som alltid er det synd at de ikke hadde nok budsjett til en full dubbing; anime-rollebesetningen er komplett, men de har bare lagt stemme til noen få sekvenser og noen generiske replikker. Hvis de ønsket at dette skulle være det flotte One Piece-spillet vi nevnte før, trengte det mer.
Som vi allerede har nevnt, er kampene den verste delen. Å ha Luffy som den eneste hovedpersonen har gjort det mulig for studioet å skape et dypere system, ettersom det drar nytte av karakterens utvikling. Du må låse opp bevegelser, oppgraderinger, Haki-ferdigheter, avslutninger, ekstra taktikker... Igjen, designet er greit i teorien, men det fungerer ikke helt i praksis. Alle kampene føles like på grunn av den nevnte mangelen på fiender og bevegelser. Du kan forvente å bruke tiden din på å enten slå fiender eller unngå og blokkere slagene deres for raskt å gå til motangrep. Vær oppmerksom på at når du spiller på middels vanskelighetsgrad, blir det komplisert når du passerer den andre blokken, og du kan dø lett.
Det er det andre problemet: å dø og starte på nytt. Vanligvis er lastetiden for PS4 mellom 30 og 45 sekunder, noe som kan være irriterende under en kamp mot en admiral. Lastetidene får oss også til å revurdere når vi vil bruke hurtigreise, selv om det kommer godt med når vi fullfører oppdrag. Men lastetidene kan være verdt det når du har en vakker, åpen verden, og denne fargerike settingen sprudler med lyse gule, grønne og sterke røde farger. Cel-shading er også suveren, og animasjonene er perfekt overdrevne. Lydsporet er slående, selv om det kanskje er mindre episk enn forventet, men det fungerer. Det er en del pop-in, bildestabiliteten lider til tider, og spillet benytter seg av tåke for å dekke til områder mens de lastes inn, men dette påvirker ikke det ellers flotte designet.
Til slutt håpet vi at denne fargerike verdenen skulle bli bedre utnyttet. Vi kommer fra One Piece: Unlimited World Red, som ga oss mer kjedelig action, men en bedre historie og flere karakterer. Overgangen til det åpne verdensformatet har fungert bra, og det er den tittelen som best representerer serien visuelt. Likevel hadde det trengt et bedre kampsystem for å gi spillerne insentiver til å takle oppdragene like mye som de ønsker å streife rundt i verden. Anime-fans vil uten tvil like World Seeker, men det er dessverre ikke den klassiske videospillrepresentasjonen av One Piece som fansen fortsatt venter på.