Onimusha 3: Demon Siege

Onimusha 3 Demon Seige er ett spill fansen har ventet i lang, lang tid på, og ett spill som skal sette et verdig punktum for triologien om samuraikrigeren. Mange har allerede vært så heldige å få se introfilmen, som Capcom forhåpentligvis gav oss som en smakebit på hva som var i vente. Og jo da, denne filmen seilet inn på topp 20-lista over de peneste undertegnede noen gang har sett. Spørsmålet er om denne filmen virkelig gav oss et bilde på hva vi hadde i vente eller bare falske forhåpninger.

Så var det igjen tid for å trekke på seg Samuraidrakten og innta rollen som Samanosuke, og fortsette hans kamp mot sin udødelige fiende, Nobunaga Oda. Etter at introen er ferdig blir man mer eller mindre kastet rett inn, ansikt til ansikt med Nobunaga, klar til å gi ham det man har lengtet etter så lenge; Nådestøtet. Men innen man er ferdig med å slenge livvakten hans veggimellom, kommer en form for tidsportal som kidnapper Samanosuke og sender ham til Paris, år 2004. Her er Nobunagas hær av sjarmerende udødelige allerede godt i gang med å skape kaos, og den franske hæren har lite å stille opp med. Men midt oppi det hele dukker altså Samanosuke opp, klar til å gjøre en innsats på et sted han ikke vet hvor er, på et språk han ikke forstår i en tid han ikke hører hjemme. Og som om ikke det var nok, den første personen han støter på blir i likhet med ham tatt av en tidsportal og forsvinner. Denne personen er Jacques Blanc, en av de få nyhetene Onimusha 3 har å by på. Jacques har vært så heldig å få både utseende og stemme fra den ikke ukjente franskmannen Jean Reno, og hans karakter blir på mange måter et friskt pust for hele historien. Jacques blir sendt tilbake i tid, og havner i Japan et par måneder etter at historien fra det første spillet har glidd inn i historiebøkene. Og det er her selve hovedhandlingen utspiller seg. Hvis man skal undre seg over noe når det gjelder selve handlingen, må det nesten bli språket. Samanosuke snakker flytende, moderne engelsk i likhet med alle de andre japanerne man ser, til tross for at de befinner seg i Kyoto i det 16. århundre. Mens Jacques Blanc snakker fransk i starten, men går så dramatisk over til flytende engelsk han også når han blir sendt tilbake i tid.

Hele Onimusha-triologien bygger på et veldig lineært og til tider litt kjedelig plot, og Demon Seige er intet unntak, men lever opp til standarden fansen venter seg. Dette sier vel ganske mye om hva spillet innebærer også. Det er i hovedsak myntet på den trofaste fanskaren som flittig har brukt Katana-sverdet sitt både i eneren og i toeren, og som kjenner historien ut og inn. Utenforstående kan fort klø seg i hodet og undre over hva som egentlig skjer, da det ikke er stort til forklaringer, og det er forventet at spilleren selv skal vite hvem, hva og hvorfor.

Våpen har alltid vært en viktig del av Onimusha, og i tillegg til de vi allerede er godt kjent med, stepper vår nye helt Jacques inn med noen nye du kan leke deg med. I Paris er han en anerkjent politimann som løper rundt med et småsøtt Project 90-gevær som ser ut til å funke helt topp mot disse skjellettene. Men geværet får han dessverre ikke med seg tilbake i tiden, så her får Jacques tildelt en utrolig kul - og selvsagt magisk - pisk, pluss at han i kjent politistil alltid bærer rundt på 9 millimeteren.

Grafisk har Demon Seige utviklet seg en del i forhold til sine forgjengere. Capcom har tatt spillet med helt inn i 3D-verdenen og her ser det ut til å trives. Spillets bakgrunner har også vært gjennom en foryngelsesprosess, og resultatet er en kraftig økning i antall polygoner. Men hvor trist det enn høres ut, ser det ut til at dette er de eneste store forbedringen Onimusha 3 kan by spilleren på. I kjølevannet av begeistringen over de nye visuelle effektene finner man fort ut at utviklerne har låst kameravinkelen, slik at spilleren blir helt maktesløs. Spillet har også fått nye gåter, som består av den velkjente rør-puzzlen, hvor man skal sette rørene i riktig system slik at væsken kan renne fra den ene enden til den andre.

Alt i alt har Onimusha fått seg en skikkelig ansiktsløfting med Demon Seige. Denne serien som var en smule gammel og sliten har fått flere nye trekk og fjernet en del av rynkene fra tidligere versjoner. Og med en intro i verdensklasse har man sminket spillet bra. Men bak det sminkede ansiktet befinner det seg dessverre en ganske tom hjerne. Det vil si at spillet fortsatt mangler en dybde og kanskje også litt variasjon. Men er man en trofast fan av serien er det ingen grunn til ikke å få med seg slutten.