Overlord II

Overlord II starter med noe så uskyldig som en snøballkrig mellom en gjeng unger. Snart viser det seg at et av barna ikke er som de andre, og ungene ender opp i en kamp på liv og død idet du som spiller oppdager at du kan kontrollere minions, en gjeng med stygge demoner som adlyder dine ordre. Snøballkrigen utvikler seg til en ekte krig uten grenser og regler, og midt oppe i all balladen dukker attpåtil en fiendtlig hær fra imperiet opp ved byporten med det formål å utrydde all magi i verden.

Ettersom du er et barn med skumle og spesielle ferdigheter slenger landsbyen deg ut til ulvene, og dermed er spillet i gang. Etter å ha banket opp imperiet og en gjeng mytologiske vesener er du snart herre over underverdenen, mørkets fyrste. Hevn og verdensherredømme står øverst på din agenda, og fremgangsmåten din er ikke bundet av noe regelverk. Foruten en gjeng langørede demontjenere er det ingen som liker deg, og det er med disses hjelp at du skal vinne seieren over det gode.

Stemningen og stilen er sammenlignbar med Fable-spillene. Overlord-verdenen er full av farger og former som får meg til å tenke på klassiske eventyr om nisser og troll. Stemmene høres typisk britiske ut, og figurdesignet ser også ut til å være inspirert av spillene til Peter Molyneux. Jeg liker den glade og søte stilen. Selv om den ikke føles så ekte som i Fable utgjør den en fin kontrast til alt det onde svineriet jeg som ond hersker griser ut over omgivelsene hele tiden.

Overlord II føles som en evig eventyrmassakre der ingenting er hellig. Kvinnelige fantasivesener har valker, gigantiske bryster og digre lepper. Alver fremstår som fjerne naturvernaktivister med Jamaica-hatter, og de romerlignende imperiemenneskene er tykke og arrogant drittsekker som ber om juling. Pandaer, gladiatorer, valrosser, edderkopper og legionærer er utformet med en treffsikker stil som treffer både øynene og ørene, og får meg ofte til å le høyt.

Etter et par tester der man skal bevise at man er ond nok er det på tide å skride til verks. Som ond hersker kommanderer du undersåttene med jernhånd. Det vil si høyre spake på kontrolleren. Med denne får du de små vesnene til å løpe rundt i omgivelsene, og møter de noe som kan knuses blir det knust. De plukker også opp våpen og rustninger. Det er enkelt å styre gjengen din over fiendene, og utover i spillet møter du også ridedyr som demonene dine kan ri på slik at hæren din blir enda sterkere.

Undersåttene i hæren din kommer i fire varianter. De brune er vanlige soldater. De røde liker ild. De grønne kan gjøres usynlige og de blå er magiske og liker vann. Disse fire ulike typene kombineres sammen til en hær, og man må passe på å ha med rett sort til rett oppdrag.

Oppdrag og gjøremål er det nok av, og de blodtørstige krabatene får utfolde seg fritt. De kortvokste undersåttene er, sagt rett ut, en gjeng med svin som massakrerer alt de kommer over av søte vesener, og knuser og ødelegger alt som ikke kan drepes.

Som ond hersker bestemmer du selv hvordan undersåttene disponeres, og du kan selv trå inn i kampen og svinge kraftige våpen eller slenge rundt deg med smertefull magi. Vanlige folk man støter på kan du skåne, brenne opp med elektrisitet, eller bruke som slaver som hjelper deg. Oppdragene har bra variasjon, og går som regel ut på å overvinne fiender og løse enkle oppgaver for å komme over et hinder. Det er nok kamp og slåssing, og av og til får man ta kontroll over digre våpen som armbrøster og katapulter og kan dele ut skikkelige doser med ødeleggelse.

Når man ikke er ute i felten og herjer kan man bygge opp sin egen grotte der man kan bringe tilbake avdøde undersåtter, lage nye våpen og rustninger og trene opp lakeiene sine. Man kan også bygge ut sitt eget harem av elskerinner som rusler rundt og skravler. Overlord II kunne lett blitt oppfattet som kjønnsdiskriminerende og usmaklig, men alt er laget med glimt i øyet, og man skal være ganske surmaget for å bli fornærmet av fyrstens elskerinner.

Et irriterende aspekt med Overlord II er at man blir litt mye holdt i hånden og overstyrt til tider. Man mates hele tiden med instrukser om hva man skal gjøre, slik at veldig lite overlates til din egen fantasi og kreativitet. Noe annet som irriterer er at skjermen ikke takler mye action før bildeoppdateringen begynner å hakke. Det blir aldri et lysbildeshow, men det stresser spillet såpass at man ikke kan unngå å legge merke til at det sliter av og til. Jeg synes også spillkontrollen kan føles litt stiv og upresis til tider.

Men til tross for dette er Overlord II et morsomt spill som byr på mange festlige øyeblikk og grusomme oppdrag. Jeg stortrives i rollen som superond sjefsbastard, og stilen og atmosfæren som gjennomsyrer Overlord II føles trivelig og passer perfekt. Spillet har visse småfeil som drar ned karakteren litt, og det er kjipt for det er snakk om feil som kunne blitt rettet med litt mer utviklingstid.

Jeg kunne ønsket meg et mer dynamisk og fritt Overlord II, med flere muligheter for å rasere bygninger og ødelegge miljøer, og flere alternative løsninger på oppgavene. Men dette er mer ønsketenking enn klaging. Overlord II er et søtt og likandes spill med solide doser humor og laget med glimt i øyet. Et glimt som overskygger småfeilene.