Painkiller: Battle out of Hell

Hvordan ville det sett ut dersom man sendte Unreal Tournament-gutta inn i et Doom-univers for å hamle opp med demoner og alskens helvetesyngel? Svaret på det spørsmålet fikk FPS-fans verden over i april i fjor, av den polske utvikleren People Can Fly. Svaret var Painkiller, i form av en helt grei spilleopplevelse av typen "aldri-slipp-avtrekkeren". Vår triggerhappye hovedperson døde i en bilulykke sammen med sin kone, men havnet verken i himmel eller helvete. I skjærsilden måtte han gjøre seg fortjent til himmelriket ved å sloss mot Lucifers hær, og drepe på bestilling fra Gud. Ikke noe klassisk karrierevalg, men du fikk i hvert fall jobben gjort. Nesten i hvert fall.

Her kommer tilleggspakken, Battle out of Hell, (BoH). I Painkiller bekjempet du Lucifer selv og alle hans generaler, nær som en. Allistar. Og i BoH er tiden kommet for å fullføre jobben. Målet ditt er det samme som i originaltittelen, å redde himmelriket fra det påtroppende angrepet fra helvetes hærskarer og komme tilbake til kona di. Historien har altså ikke forandret seg mye siden sist, og det har ærlig talt ikke spillet heller. BoH er en tilleggspakke i ordets rette forstand. Her er det intet nytt å hente singelplayermessig, bortsett fra flere brett. Var du oppslukt av originalspillet, så vil nok BoH være en fin bonusopplevelse å ta med seg, men lot applausen vente på seg under Painkiller, kommer den ikke her heller. Du har noe endrede omgivelser, siden du denne gangen følger en annen rute inn i helvete, men til tross for disse pluss noen nye fiender å pynte veggene med, blir savnet etter fornyelser rungede. BoH kan skryte på seg 10 nye singelplayerbrett å skyte seg igjennom, ved siden av nye multiplayerdeler og et eget Map Editor Software Kit.

Multiplayerdelen har altså fått noen flere baner, og arsenalet er utvidet noe. Men aktiviteten online er likevel sørgelig lav. Når man må lete etter opptatte servere isteden for å lete etter ledige, da er det noe alvorlig galt. Og til tross for et utvidet arsenal, med flere artige prosjektilvåpen å leke med, blir det litt for dumt å skulle løpe rundt med en hagle man aldri må lade. Dette gjelder i hvert fall online, hvor du aldri får den paniske følelsen av å stå foran en fiende, men før du rekker å drepe ham, går du tom for kuler (med mindre du bruker opp alle 999 kulene da). Dette gjelder riktignok bare noen våpen, men sånt burde man unngå. Lydmessig har BoH en og annen virkningsfull effekt, som for eksempel bruken av barnegråt og barnestemmer i barnehjemmet. Men grafisk er Painkiller milevis bak stortitler som Doom.

Alt i alt taper BoH på de fleste fronter i forhold til andre spill innen samme genre. Som grøsserspill skal vel Painkiller være en slags utfordrer for Doom III, men det blir omtrent det samme som å kalle Eli Hagen for en slags utfordrer til Petter Solberg. Og multiplayerdelen er dessverre relativt stusslig i forhold til gromspill som Unreal Tournament.