Paper Mario: Sticker Star

Det er nærmest umulig å ikke like Paper Mario. I hvert fall for meg som vokste opp med Super Mario World, Super Mario 64, Super Mario Kart og alt annet relatert til Mario. Hele gutterommet var oversvømt av Mario-effekter, og jeg sendte til og med et brev til rørleggeren via Club Nintendo - tåpelig? Kanskje.

Den som ikke har hengt med i svingene, bør vite at denne lille avstikkerserien vokste frem fra en merkelig storsatsning på 90-tallet som het Super Mario RPG: Legend of the Seven Stars. Konseptet var hovedsaklig mer voksent enn de vanlige Mario-utgivelsene, selv om vi mener at voksent innbærer at spilleren måtte ha en viss språkkunsskap og en god dose tålmodighet.

Før Sticker Star har det blitt sluppet totalt tre spill i serien, og alle har blitt tatt godt imot av et lojalt publikum som setter pris på humoren og et annerledes gameplay. Presset er derfor stort på det lille Nintendo 3DS-spillet. På den ene siden er plattformen perfekt for denne sjangeren, mens på den andre siden har store deler av rollespillelementene vært nødt til å vike til fordel for et raskere opplegg. Allerede etter den første delen av spillingen innser jeg at Paper Mario: Sticker Star kommer til å dele fansen i to leire, og hvorvidt man kommer til å like det avhenger av hvilke deler man satte pris på tidligere.

Humoren er intakt. Det samme gjelder den sjarmerende designet og musikken. Pappkulissene i bakgrunnen og det flate uttrykket er perfekt, og jeg blir bare mer imponert av det visuelle etter hvert som jeg avanserer i spillet. Da Bowser rullet sammen hovedstaden til en et pergament, og en liten armé av sopper prøver å rette det ut igjen sitter jeg med et smil om munnen. Da en overentusiastisk Toad uheldigvis havner på undersiden, og alle hans venner fortsetter som vanlig - da ler jeg høyt.

Etter å ha reddet den lille soppen blir jeg belønnet rikelig, og jeg ser likhetstrekk med ting jeg elsker i Zelda-serien. Det er nettopp sånt som holder meg klistret til skjermen inn i de lange nattetimer - ikke selve hovedoppdraget. Hver gang jeg vil slå av, finner jeg et klistremerke som må inn i museet, eller kanskje en ny figur som har noe interessant å fortelle. Det føles ikke like viktig å faktisk få tak i de kongelige klistremerkene. Det haster i hvert fall ikke.

Jeg samlet aldri på klistremerker som liten (ikke som voksen heller), så tematikken føltes litt fjern i starten. Med spillet foran meg forstår jeg likevel hva som førte til at Nintendo gjorde dette valget. I en åpen verden av papir og papp føles det plutselig veldig logisk at visse klistremerker skal limes på bestemte steder, og det å samle alle fremkaller den samme samlemanien som tidligere har vært forbeholdt Pokémon - med noen unntak her og der.

Når der kommer til kampene, som bruker nettopp klistremerkene som mantra, så vil kjernefansen reagere med at disse har blitt dummet ned her, og at det ikke er som tidligere. I verste fall har Nintendo ødelagt ett og annet liv. For i motsetning til Super Paper Mario på Wii, så er det turbaserte kamper som gjelder denne gangen. Og i motsetning til Paper Mario 64 er opplegget mye enklere.

Her handler det kun om logikk og det riktige klistremerket for å vinne - og litt timing. Hvis jeg vet at jeg vil bli angrepet av en haug med fiender, så tar jeg på meg en piggete hjelm og venter på motstanderens tur. Jeg gjør også mer skade hvis jeg trykker på knappen i rett øyeblikk. Disse klistremerkene blir brukt opp, og jeg kan ikke bruke dem før jeg har funnet nye.

For å krydre tilværelsen har de valgt å implementere en énarmet banditt i kampene. Hvis jeg eksempelvis møter tre fiender samtidig - og gjerne vil knuse alle på én gang - så slenger jeg noen mynter på automaten. Antall like symboler resulterer i antall angrep, og jeg kan dessuten vinne premier som penger eller helsesopper.

Stort sett trives jeg veldig godt i Paper Mario: Sticker Star. Ofte trives jeg mye bedre enn jeg flørst trodde, og noen øyeblikk får meg til å gapskratte på grunn av den geniale leken med soppriket i et lite dokkehus.

Men jeg vil likevel poengtere at jeg tidvis blir ganske lei av alle kampene mot idententiske fiender. Som i området hvor man skal komme seg over en mur mens bomber faller fra himmelen. Det er nemlig ikke nok å bare unngå bombene, for hvis noen av fiendene kommer nær meg går vi inn i en turbasert kamp før jeg kan løpe videre. Siden dette skjer veldig ofte, føles det mer som tidtrøyte enn underholdning, og det liker jeg ikke - spesielt ikke siden jeg ikke får noen erfaringspoeng heller.

Noe annet som forvirrer og irriterer er hvor uforutsigbare spillets hemmeligheter er. Noen oppgaver som må gjennomføres for å komme videre er skjult på et spesielt brett, det er ikke alltid jeg skjønner hvilken egenskap som må benyttes - og hvert fall ikke når jeg ikke vet om oppgaven engang. Du må med andre ord være forberedt på å finkjemme områder du allerede har spilt gjennom, ofte uten å vite hva du leter etter.

Totalt sett er Paper Mario: Sticker Star et spill jeg kan anbefale til alle, og spesielt til deg som har vokst opp med hele Mario-universet. Skulle du derimot ha litt problemer med det engelske språket eller bare er utålmodig, så vil jeg heller anbefale at du ser nærmere på Super Mario 3D Land.