Vi befinner oss i et romskip og mottar en pakke. Pakken er en kisteformet container, og inni ligger en nedfrosset kvinne. Foreløpig vet vi verken hvem eller hva eller hvorfor - vi har bare pakken. Og det er jo nesten skrevet i stein at dette ikke skal bli noen triviell flytur. Like etter skipet er kommet på vingene blir det beskutt og retter baugen mot bakken. Skroget rister og lysene blinker før det graver seg ned i den harde jorden. Alt blir både sort og hvitt, og etter noen bevisstløse sekunder våkner du igjen - fortumlet og forslått. Noe gikk alvorlig galt.
Her begynner Pariah. Kvinnen i kisten - Karina - er selvsagt borte, og du er fast bestemt på å finne henne. Vel - det er det flere som er, så du må regne med opptil flere kjepper i hjulene. Fiendene som møter deg er dog rimelig kjedelige, og heller ikke imponerende smarte. Etter du har sendt et titalls skurker inn i evigheten finner du omsider Karina igjen, men dog kun for en stakket stund, for hun legger raskt beina på nakken og nesa mot skogen igjen - og sånn fortoner mesteparten av spillet seg.
Langt på vei så minner det hele om Halo. Det er selvsagt en del rent historiemessig som skiller seg ut, men i de grove linjene ser vi klare likhetstrekk. Det er bare det at det aller aller meste er gjort så mye bedre i Master Chiefs univers. Som du skrider fremover i Pariahs historie og univers, brettes det ut en historie som både fenger til en viss grad, og tidvis briljerer med fortellertekniske finurligheter. Derfor er det så synd at den passer så dårlig i spillform. Oppdragene blir aldri bedre enn å gå fra A til B, og skyte mest mulig på veien, og det føles rett og slett litt gammeldags.
Settingen er heller ikke så langt unna Halo, og på enkelte baner kunne du faktisk risikert og løpt forbi den grønnkledde helten. Det varierer fra å være ute i åpne grønne landskap, med frodig skog og frisk rennende vann, til å gå og innendørs i grå ganger og tette korridorer. Uansett hvor du går - du finner garantert veien. Det er umulig å gå seg vill, for det er i realiteten bare to veier å gå - fremover eller bakover.
Du har muligheten til å bære opptil åtte våpen samtidig, og her kommer noe av det aller kuleste med spillet. Du kan nemlig oppgradere hvert våpen - fra lvl. 0 til 3. Oppgraderinger kan typisk gi deg kortere lade-tid, minske rekyl, eller rett og slett bedre kuler. Dette gir spillet et lite snev av RPG, og det funker rimelig godt. Jeg skulle dog sett litt større effekt av å velge å oppgradere granatkasteren fremfor snikskytter-riflen, men likevel så liker jeg denne muligheten. Du kan også å sette deg bak rattet på et par ulike kjøretøy, men dette er heller ikke helt vellykket. Ikke bare er styringen helt på snurr, men kjøretøyene i seg selv er klønete konstruert. Hva med å lage en bil som kaster granater ti meter fremover? Om du da kjører fort nok, tar du de igjen, og sprenger deg selv. Smart. Nei, det minner om Halo, men det rekker det ikke til knærne engang.
Jeg er ikke så innmari overveldende-hoppe-i-taket fornøyd med grafikken. Ikke overraskende er det Unreal-motoren som gjør arbeidet, og den er langt på vei ok, men "ok" holder liksom ikke lenger. Vi har sett mye bedre til Xboxen. Fysikken er basert på den velkjente Havoc teknologien, og da vet jo mange hva de får - dette er ett av spillenes sterkere kort. Det betyr at du kan sende en rakett inn i en mursøyle, og etter en blendende eksplosjon vil bare armeringsjernet stå igjen. Om denne søylen også støttet opp en utkikkspost, vil alt kollapse og ende som gråstein i en enorm sky av støv. Dette gir jo deg som spiller flere alternative fremgangsmåter. Du kan ligge i dekke 200 meter unna og sette en sikker kule i panna på uvitende vakter, eller du kan rushe frem og sende en rakett i foten på hele tårnet, og bare la det vakle et lite sekund før det går i bakken med et brak. Dette til tross - jeg fikk aldri følelsen av at jeg hadde særlig mange valgmuligheter. Banene er trange og lineære, og byr sjeldent på åpne områder med flere utganger - og det er nettopp dette som er spillets kanskje aller største svakhet - kjedelig og lineært banedesign. I tillegg er det litt for mange små bugs, og av og til, når du entrer større rom og saler hvor det skjer litt av hvert, så faller bare skjermoppdateringen rett i bakken, og det er ca. 20 sekunder hvor alt står mer eller mindre stille. Ajajaj...
Det hele er veldig gjentagende, og man føler hele tiden man har sett ting før - og det har du sikkert også, siden så store deler av banene er like. Oppdragene er heller ikke noe å rope hurra for. "Gå til døren", "Finn nøkkelen", "Trykk på knappen" og så videre. Dette ble vi lei av i Doom 2. I tillegg finner du jo henne Karina av og til, og da tar det ikke lang tid før hun stikker av igjen. Da blir det selvsagt "Find Karina", og det er bare latterlig irriterende. Dette gir enspilledelen en replay-verdi lik null, og det er synd for alle de som ennå ikke er online. Men nå er jo ikke Digital Extremes - gutta bak blant annet Unreal Tournament 2004 - kjent for de beste enspiller-opplevelsene. Pariah byr på en dugelig online-del, og den er hakket friskere enn å spille dette alene. Det er dog for det meste regulære deathmatcher som møter deg, og lite som virkelig utfordrer kjemper som Halo 2 og Ghost Recon 2. Pariah er nok mest morsomt sammen med en kompis i coop-modus, men selv ikke her har det mye å stille opp med som kan heve dette spillet noe særlig over middelmådig.
Alt i alt så er Pariah et ok spill, verken mer eller mindre. Det har sine stunder, men det har også en del irritasjonsmoment, og det luker raskt bort de aller gjeveste karakterene. Når oppdragene og banene i tillegg er såpass kjedelige som de er her, ja da blir det ikke all verdens, dessverre.