Past Cure

Indiespill begynner å få meget høy standard. Noen av dem har så ufattelig god kvalitet at ingen skulle tro at det var et indiespill. Ta Hellblade: Seuna's Sacrifice, for eksempel, et spill som så ut, og presterte som om det var laget av et stort studio, med budsjetter som går indie-utviklerne en høy gang. Past Cure er et indiespill med ambisjoner om å være et AAA-indiespill, men har teamet fra Phantom 8 Studio greid å leve opp til ambisjonene sine?

Jeg så et par trailere for spillet da forespørselen om å anmelde det dukket opp, og det så ut som et spill som virkelig ville falle i smak. Past Cure så ut som en miks av Heavy Rain og Alan Wake, som tilfeldigvis er to av mine favorittspill. Ian, som dessverre ikke fikk noe etternavn stakkars, er veldig lik Ethan Mars i Heavy Rain, og jeg lo høyt da det var en filmsekvens hvor han fikk en beskjed i en origamifigur som lå på gulvet i huset hans.

Past Cure er et thriller-action- adventure-skrekk-spill. Det er egentlig nesten umulig å sette en sjanger på det fordi, det lider litt av noe jeg vil kalle en identitetsforstyrrelse. I det ene øyeblikket er det et merkelig puzzlespill - så er det plutselig et skrekkspill - og deretter et actionfylt tredjepersons-skytespill. Bare i løpet av de første 15-20 minuttene fikk jeg oppleve et Resident Evil-aktig skrekkspill, hvor jeg ble jaget rundt i Ians mareritt om mørke ganger av levende morder-mannekenger, så føltes det ut som et Quantic Dream-spill hvor du går rundt i huset i en rolig setting, og så plutselig er det tilbake til drømmeland hvor du må løse gåter ved å bruke Ians overnaturlige evner.

Spillet handler om tidligere nevnte Ian (uten etternavn), som våkner av et mareritt tre år etter at han ble offer for en rekke eksperimenter. Han har amnesi, så han husker ikke de siste tre årene, men han har fått overnaturlige krefter i det minste. Han plages av et tilbakevendende mareritt om morder-mannekenger. Det eneste som kan gi ham svar på gudene-vet-hva er stemmen til broren hans, Marcus, som guider ham.

Ian kan få tiden til å gå saktere med "Time Perception", slik at han kan løpe bort til fiendene sine, og slå dem ned før de rekker å skyte ham. Han kan også bruke "Astral Plane" som lar ham "forlate" kroppen sin og bruke "auraen" sin til å zappe kameraer, f.eks. Dette gir deg muligheten til å velge hvordan du utfører oppdragene dine. Snik deg rundt og unngå trøbbel, eller kjør igjennom i ekte kamikaze-stil, og gi fiendene dine den Rambo-behandlingen de fortjener.

MEN, her skal jeg være en skikkelig festbrems. Ikke forvent å kunne hoppe rundt i episk slow-motion som Max Payne mens du skyter fiendene. Det eneste denne "Time Perception"-evnen gjør, er å gjøre fiendene litt tregere. "Astral Plane" har så utrolig mye uforløst potensiale. Har du spilt Beyond Two Souls fra Quantic Dream? Der får du kontrollere sjelen, Aidan, og f.eks kvele fiendene som prøver å få tak i Jodie, eller flippe tankser, bare for å nevne noe. Men her i Past Cure brukes dette kun til å trykke på et par knapper og deaktivere noen kameraer. Ikke noe mer.

Skytesekvensene er ikke noe å skryte av de heller. Du kommer til å føle deg heldig når du treffer en fiende. Det var flere ganger jeg traff fienden, uten tvil, i hodet eller overkroppen, uten at det skjedde noe som helst. Det er som om kula går rett gjennom dem, selv om du ser at den skal treffe. En fiende tok fem kuler i huet før noe skjedde. Hele opplevelsen blir bare frustrerende.

Ganske tidlig i spillet blir du sendt på et oppdrag i et hotell. Før du i det hele tatt kommer inn på dette hotellet, må du snike deg gjennom et parkeringshus. Og herregud, bilene stod på helt utenkelige steder. Det ville tatt flere timer å parkere disse bilene i alle disse vinklene, mye av det hadde egentlig vært fysisk umulig. Det ser ut som om de bare har plassert gjenstander uten å tenke noe logikk i det hele tatt. Scenografien er med andre ord, til tider, helt forferdelig. Her tok det helt av, og det var da jeg skjønte hvor mye jeg mislikte spillet. Jeg hadde mer lyst til å vaske dassen enn å spille spillet, og det skjedde faktisk. Det ble så kjedelig og frustrerende at jeg la det fra meg i noen timer og vasket hele leiligheten i stedet.

Nå skal jeg fortelle deg hvorfor:
Jeg følte at jeg spilte samme skytesekvensen om og om igjen. Jeg trodde det aldri kom til å ende. Kort oppsummert: Gå inn i en del av parkeringshuset, gjem deg bak en betong-ting, skyt fem-seks fiender, gå videre til neste del, gjem deg bak en betong-ting igjen og skyt fem-seks fiender og sånn fortsetter det. Disse delene av parkeringshuset føltes helt like, og fiendene var også helt like. Jeg fikk banke opp en uzi-fyr, en skarpskytter-fyr, et par vanlige pistol-fyrer og en løpe -mot- deg- uten- mål -og- mening-fyr. Det var visst en hagle-fyr litt lenger inn der også, så applaus for litt variasjon der altså! Og for all del. IKKE under noen omstendighet finn på å dø i dette oppdraget. Jeg lover, det var forferdelig. Checkpoint-systemet er helt på trynet. Om du dør, risikerer du å måtte starte ganske langt bak, vi snakker 2-3 av disse horrible skuddvekslings-marerittene bak.

Animasjonene ser ut som noe fra PS2-æraen og ansiktsanimasjonene er skikkelig jalla. Det var en filmsekvens hvor jeg holdt på å daue av latter. Vi fikk et nærbilde av reaksjonen hans da døra i huset lukket seg. Øynene til Ian så helt syke ut, det så ut som om de skulle poppe ut av skallen hans. Jeg tror aldri jeg blir den samme igjen. Stemmeskuespillet er flatt og sjelløst og passer ikke med munn-animasjonene i det hele tatt.

Past Cure er et spill som er vanskelig å beskrive. Men om det er noe, så er det som noe du aldri har opplevd før, samtidig som at det er alt du har sett før. Alt på én gang. Noen ganger et tredjepersons-skytespill, noen ganger et skrekkspill og noen ganger et puzzlespill. Om du liker variasjon, så er dette i hvert fall noe positivt for deg, men om du er en av de som liker én spesifikk sjanger, så vil jeg virkelig ikke anbefale dette spillet. Jeg ville egentlig ikke anbefalt det til noen som helst.

Jeg tror utviklerne har mye å by på. De kunne laget et meget bra skrekkspill; skrekkdelene av spillet var kanskje faktisk det eneste jeg likte. Littegrann. Hvis de lager nye spill, så håper jeg virkelig de prøver å lage noe eget, noe unikt, uten å prøve å være alle andre spill.