Persona 3 Reload

Persona 3 Reload er langt ifra første gang PlayStation 2-spillet Persona 3 har blitt relansert. Flere spill i Persona-serien har fått såkalte «definitive» utgaver i form av for eksempel Persona 4: Golden og Persona 5 Royal, men med Persona 3 har gamle fans kranglet lenge om hvilken av de tre utgavene av spillet som er den ultimate. Som en relativt ny fan som jobber meg bakover i seriens historie kan jeg ikke gi noe godt svar på om Persona 3 Reload kommer til å legge denne debatten død en gang for alle, men med fraværet av både kvinnelig hovedrollefigur og epilogen fra Persona 3 FES er det tvilsomt. At Persona 3 Reload er den mest omfattende relanseringen av spillet som langt på vei etablerte den moderne Persona-formelen er det likevel ingen tvil om.

Vår hovedperson ankommer togstasjonen ved sitt nye hjem ved Tatsumi Port Island og blir møtt av en dyster himmel, folk som ligger i dvale i likkister og skumle skyggemonstre. Alt dette viser seg å være omstendigheter som ledsager et fenomen kalt Dark Hour, en «usynlig time» som inntreffer ved midnatt og bryter skillet mellom verdener. For vanlige mennesker som blir fanget i skyggeverdenen blir resultatet at de ender opp fullstendig apatiske i vår verden, men heldigvis viser det seg at internatet hvor hovedpersonen skal bo ikke er av det helt vanlige slaget. Alle som bor der er medlemmer av organisasjonen S.E.E.S. (Specialized Extracurricular Execution Squad) og er i stand til å kanalisere kraften i sitt indre jeg i form av en såkalt persona, den eneste kraften som kan kjempe mot skyggene. Med en unik evne til å veksle mellom flere forskjellige personaer blir hovedpersonen raskt innlemmet i S.E.E.S., og dette blir starten på infiltrasjonen av det mystiske uendelighetstårnet Tartarus for å løse gåten bak Dark Hour og apatisyndromet en gang for alle.

De beste japanske rollespillene bæres ofte av settingen, historiefortellingen og rollefigurene, og her lykkes Persona 3 Reload meget godt på det aller meste. Riktignok kaster spillet deg inn i historien uten altfor mye kontekst og med noen narrative hull her og der, men etter hvert som timene går finner spillet rytmen og tar deg med på en stadig mer oppslukende reise. Mye av dette skyldes persongalleriet, som til tross for sine fargerike og lystige fremtoninger har sine mørke bakgrunnshistorier å stille med. Med tunge tema som mobbing, utestengelse, død og eksistensialisme er Persona 3-historien mer alvorlig og tung enn begge oppfølgerne, noe som blant annet understrekes ved at hovedpersonene skyter seg i hodet med en slags pistol for å kanalisere sin persona-kraft. Det er ikke uten grunn at spillet innledningsvis advarer spillerne og anbefaler at man tar det i et tempo som passer den enkelte. Samtidig merker du allerede fra starten at det er mye dybde under fasaden, og dette gjør deg motivert til å trenge dypere ned i historien for å finne ut hva som foregår og hvor drivkraften til den enkelte kommer fra. Selv om et par scener og vitser ikke har eldes like godt er det uansett godt å se at den originale historien virker å være ivaretatt uten altfor store endringer, og at de største endringene handler om penere presentasjon og tekniske kvalitetsforbedringer.

Et viktig verktøy for å styrke relasjonen til rollefigurene er stemmeskuespillet, hvor spillet leverer solid kvalitet både på japansk og engelsk. Mens den japanske originalbesetningen vender tilbake, har det engelske lydsporet blitt spilt inn på nytt med nye stemmeskuespillere (med unntak av Tara Platt, som returnerer i rollen som den mystiske Elizabeth). På begge språk får du talentfulle og levende prestasjoner som gjør at du synker dypere inn i Persona-verdenen. Det samme gjelder musikken, som kombinerer pop, hip-hop og funk i en utsøkt blanding. Også her opererer spillet med en nyinnspilling, noe som alltid er risikabelt, men sluttresultatet er såpass bra at det løfter originalkomposisjonene til nye høyder. Her hjelper det særlig at vokalen er spilt inn på nytt, for man skal ikke høre mye på den originale Persona 3-musikken for å høre at engelsken til tider er skrekkelig dårlig. De nye vokalene beholder likevel mye av den samme klangen og stemningen som de originale sporene, hvor bedre uttalelse sikrer en høyere kvalitet som er en nyversjon verdig.

I beste Persona-stil skal du også denne gangen sjonglere kampen mot skyggekrefter på nattestid med hverdagslivet som videregående skoleelev på dagtid med alt dette medfører av plikter, interesser og muligheter. Eksamener skal besvares, personlige ferdigheter skal bygges og penger skal tjenes. Som regel har du bare mulighet til å velge en til to aktiviteter per dag, noe som betyr at tid er mangelvare og du tvinges til å tenke nøye gjennom prioriteringene dine. Balansen mellom overnaturlig monsterjeger og skolesimulator er noe av det som gjør Persona til Persona, og det er fortsatt både morsomt og vanskelig å skulle bestemme seg for hvilke aktiviteter som skal prioriteres, hvem man skal henge med etter skoletid og hvilke romanser som skal jaktes på. Ved å knytte sterke vennskapsbånd til medelever og nøkkelpersoner i byen bygger du såkalte sosiale lenker som gir deg en bonus hver gang du skal danne en ny persona i skyggeverdenen. Her skulle jeg likt å se nyversjonen flette inn flere elementer fra Persona 5, hvor utviklingen av sosiale bånd også ga deg andre bonuser utover det å få sterkere personaer, men denne mangelen undergraver heldigvis ikke moroa med å finne ut hvordan du skal balansere fritiden din best mulig.

Uansett hvordan du disponerer tiden din på dagtid krever historien at du setter av tid til å utforske skyggeverdenen på kveldstid når Dark Hour slår inn. I turbaserte kamper veksler du mellom ulike former for fysiske angrep og magiske persona-angrep for å strategisk ramme fiendens svakheter slik at du kan lange ut massiv skade i en sky av deng. Treffer du et svakt punkt kan du gi turen videre til en av følgesvennene dine, noe spillet har videreført fra Persona 5, og etter hvert låser man også opp ekstra kraftige angrep i form av en ny spesialegenskap kalt theurgy.

Fremgangen i evighetstårnet Tartarus skjer etappevis i historien takket være noen barrierer som begrenser progresjonen frem til neste fullmåne, men selv om du ikke kan ta hele tårnet i en jafs i beste Returnal-stil betyr ikke dette at spillet mangler utfordringer. Med tilfeldig genererte etasjer, begrensede muligheter for å få tilbake magipoeng og lange strekninger mellom lagringspunktene må du hele tiden være på tå hev. Dette gir spillet en driv som bare de beste dungeon crawlers kan skape, og Persona-serien markerer seg fortsatt som en av de beste innenfor sjangeren. Forlater du Tartarus må du komme tilbake en annen kveld for å nå frem til målet, og siden du helst vil bruke tiden på å sosialere med vennene dine eller styrke de personlige egenskapene gir dette ekstra motivasjon til å stå på mens du klatrer videre i tårnet.

At Persona 3 Reload klarer å gjenskape denne driven kommer godt med, for det skal også nevnes at utforskingen av Tartarus kan bli litt langtekkelig. Med tilfeldig genererte etasjer, nokså like omgivelser i hver del av tårnet og et gjentakende fiendedesign er det noen rester av gammel spilldesign her som ikke har eldes like godt. Hvis jeg kan tillate meg en sammenligning med Persona 5 her, ligner utforskingen av Tartarus mer på Mementos enn de individuelle palassene til skurkene i spillet, som tross alt hadde sine unike særpreg og tema. Å utforske Tartarus er fortsatt moro, men nyversjonen viser helt klart utfordringen med å gå tilbake til en eldre serieformel når nyere spill har krydret den opp og (etter mitt syn) forbedret den.

Heldigvis er det ingenting å utsette på den visuelle presentasjonen og den tekniske flyten, hvor det karakteristiske og pene Persona-designet presenteres i det som er seriens vakreste form per dags dato. Hver enkelt rollefigur fremstår med en levende og fargerik stil, med en nydelig blanding av animeestetikk og et subtilt øye for moderne eleganse. Med unntak av et par små overgangsanimasjoner som gir en liten reduksjon flyter spillet smertefritt i 60 bilder per sekund, og selv om spillet ikke stiller med full strålesporing er det kult å se hvordan lys og refleksjoner er bakt inn i det visuelle landskapet på en varm og levende måte. Det originale estetiske designet er respektert og ivaretatt, men er samtidig oppjustert med alle tekniske finesser en PlayStation 5-versjon bør inneholde. Svært raske lastetider skader selvfølgelig heller ikke, spesielt de gangene du må laste en eldre lagringsfil fordi du tok et dialogvalg som ga et annet utfall enn du skulle ønske.

Samtidig som den tekniske presentasjonen er solid, spørs det ikke om utviklerne i Atlus har vært litt for trofaste i sin nytolkning av kildematerialet. De tidligere nevnte problemene ved designet av Tartarus er ett eksempel på dette, utforskingen av den lokale byen på dagtid et annet. Når du utforsker Tartarus, internatet og skolen har du full bevegelsesfrihet. De andre områdene i byen opererer imidlertid med en låst kameravinkel, noe som reduserer innlevelsen noe, og transporten mellom dem skjer via et oversiktskart. Selv om utforskingen helt klart er forbedret sammenlignet med det menybaserte systemet i Persona 3 Portable, føles det likevel litt begrenset.

Disse begrensningene understreker den største svakheten med Persona 3 Reload. Hele nyversjonen kjennes litt trygg, og jeg savner litt mer dristighet og innovasjon fra Atlus' side. Det er bra med nyutgivelser som er trofaste mot kildematerialet og ikke tar seg for store friheter, men det spørs om ikke utviklerne her er i overkant trofaste for sitt eget beste. Mye av dette handler imidlertid ikke om hva Persona 3 Reload gjør feil, men at vi befinner oss i en tid med veldig mange gode og grensesprengende nyversjoner av gamle spill, som fjorårets Dead Space Remake eller Resident Evil 4. Jeg hadde gjerne sett at Atlus tok flere sjanser, slik Capcom har gjort tre ganger nå med Resident Evil-serien. En nytolkning av en gammel klassiker som ikke bare gir et nytt malingsstrøk til det visuelle og oppdaterer brukergrensesnittet, men som også tør å oppdatere spillet som helhet slik at det løfter dagens standard i stedet for å bare nå opp til den.

Enkelte innvendinger til tross er det svært lett å anbefale Persona 3 Reload. Mange av følelsene rundt denne nyversjonen kan oppsummeres i en liten detalj fra spillets åpningsfilm, hvor hovedpersonen først hører på det originale Persona 3-hovedtemaet på MP3-spilleren sin før han blar videre til et nytt stykke laget utelukkende for nyversjonen. Dette føles som en treffende beskrivelse av Persona 3 Reload som helhet: Mye av det du møter er kjent, og det som er nytt er her først og fremst for å ivareta og styrke den originale stemningen. Den visuelle overhalingen ivaretar Persona-stilen på en ren og pen måte, rollefigurene er særdeles minneverdige, musikken låter fremragende, historien er dramatisk og det turbaserte kampsystemet byr på god underholdning. Nyversjonen ivaretar arven fra originalen samtidig som den gjør spillet tilgjengelig for dagens spillteknologi, noe som gjør at Persona 3 Reload bør appellere til både gamle og nye spillere.