Persona 4

Noen spill får meg til å ønske jeg var fjorten år igjen. At jeg hadde tid til å utforske hvert milimeter av et spill igjen. At jeg satt foran TV-en med skriveblokka mi og lagde mine egne notater om spillet. Uten hjelp av Gamefaqs og guider, kun min egen statistikk og mine egne notater å stole på. Persona-spillene er slike spill.

Når man tenker på japanske rollespill tenker man som regel på drager og sverd, tenåringsgutter i kamp mot fiender store som planeter som truer med å utslette hele universet. Persona 4 velger en annen retning. Spillet foregår i vår tid, i vår verden, med japanske skoleelever i hovedrollen. Vi snakker om et sosialt drama som blander utforsking av grotter, slåssing og magi sammen med tentamensnerver, henge med venner og trene fotball.

Den navnløse hovedpersonen har flyttet fra storbyen langt ut på den japanske landsbygda. Foreldrene må jobbe i utlandet ett år, og onkelen har sagt seg villig til å passe på gutten mens de er borte. På ny skole må helten få seg nye venner, og han får ganske raskt noen nye bekjente som snart skal vise seg å utvikle seg til et veldig nært vennskap.

Det har seg nemlig slik at en morder er løs i Inaba, og ingen vanlig morder heller. Morderen kidnapper folk og dytter de inn i en annen dimensjon. Her blir ofrene konfrontert med sine egne mørke sider, før de til slutt blir drept og havner hengende fra et tre eller en mast i byen. Politiet er helt på viddene, og ved en ren tilfeldighet oppdager du og de nye vennene dine hva som egentlig foregår. Via en diger TV på det lokale kjøpesenteret kan dere begi dere inn i den andre dimensjonen på jakt etter de kidnappede ofrene.

Har du spilt Persona 3 kjenner du deg umiddelbart igjen i handlingen. Den store styrken i Persona-spillene er hvordan de klarer å blande to helt forskjellige spillestiler sammen til ett helhetlig spill. Halvparten av tida i spillet kommer du til å tilbringe i byen Inaba, på skolen og i lokalmiljøet. Her sosialiserer du med venner, leser lekser, utforsker og bygger opp ditt sosiale nettverk. Nettverket ditt er nemlig direkte forbindet med Personaene som du har med deg til den mystiske dimensjonen.

En Persona er nemlig et overnaturlig vesen som du kan tilkalle for å hjelpe deg i kamp. I praksis er det Personaen din som bestemmer hva slags magi og angrep du kan bruke utenom de vanlige våpnene dine. Gjennom utforsking av dimensjonene vil du oppdage stadig nye Personaer, som du kan fusjonere sammen til enda flere Personaer, og styrken på disse fusjonene avhenger av de sosiale relasjonene du har etablert ute i den virkelige verden.

Er du med fortsatt? For erfarne Persona-spillere er dette banalt, og er du i ferd med å sovne av den overdetaljerte forklaringen ovenfor kan jeg berolige deg med at dette er kjempeenkelt i praksis. Det er en finurlig måte å blande sammen ditt normale sosiale liv med den kampfokuserte utforskningen av den andre dimensjonen.

For når du ikke er "normal" japansk skolegutt, tilbringer du tiden med monsterslakting i tilfeldig genererte labyrinter. Kampene foregår som i tradisjonelle japanske rollespill, alle står med kølapp og slår hverandre i tur og orden, hver gang det er din tur velger du ulike angrep tilpasset fiendene du slåss mot. Heldigvis slipper man tilfeldige kamper med fiender som dukker opp fra ingensteds hen, man ser alle fiendene på skjermen og kan unngå de hvis man vil. Og til og med få til et bakholdsangrep hvis man er kløktig.

Og heldigvis er kampene balansert. I mange rollespill er 95% av kampene ren overkjøring, man sitter bare og velger standardangrep i kamp etter kamp med fiender som såvidt klarer å brekke en negl på helten din. Kampene føles mer balansert i Persona 4, de fleste fiender har en svakhet som det gjelder å utnytte for å slippe uskadet unna. Finner man elementet fienden er svak mot kan man slå han i bakken, og slår man alle fiendene i bakken kan man ta et spektakulært gruppeangrep, og gjøre kål på alle sammen. Dette systemet gjør at man er på alerten i de aller fleste kampene.

Balansen mellom jakten på de forsvunne menneskene i den andre dimensjonen og skolelivet i Japan er perfekt, og selv om spillets ulike spillelementer er laget med selvsikkerhet og omtanke, blir summen av spillets ulike deler større enn man skulle tro. Det skyldes at utviklerne, som vanlig, klarer å lage et persongalleri som du blir glad i. Alle personene i Persona 4 har sine egne små historier og personligheter som man rekker å komme under huden på underveis. Man finner få endimensjonelle personligheter her, det er menneskelige trekk hele veien, og til tider rørende historier. Det er et eller annet med den direkte og personlige fortellerstilen til spillet som gjør at jeg bryr meg om byen jeg bor i og menneskene der. Det er ikke resultatet av spektakulære filmklipp med perfekte dataanimerte mennesker, men en enkel tekst som "Handlingen din gjør Nanako glad". Jeg føler faktisk at jeg er en del av lokalsamfunnet og påvirker livene til mine venner og bekjente.

Grafisk sett er Persona 4 helt i tet av hva vi kan forvente oss av Playstation 2. Grafikken er for det meste klar og fin, og jeg liker spesielt stilen i menyer og kampene, som har fått et slags 60-talls-preg. Figurene er flott designet, personlighetene kommer godt til uttrykk i tegningene. Stemmeskuespillet er ikke helt på topp for alle figurene, men ikke noe som ødelegger for handlingen, men musikken virker litt mindre inspirert enn i forgjengeren.

Men dette er uansett detaljer, grafikken og lyden er bare med på å sette rammen rundt det vakre maleriet Persona 4 er. Om jeg skal si noe negativt om spillet føles det litt mer låst til en lineær handling enn forgjengeren. Det er svært mye dialog og enkelte lange sekvenser der man bare går fra dag til dag uten å egentlig kunne påvirke handlingen i det hele tatt. Men dette gjør også at historien føles sterkere enn i forgjengeren, og den har også fått et fortjent større fokus.

Alt i alt er Persona 4 en magisk rollespillopplevelse som alle bør unne seg. Sitter du og venter på Final Fantasy XIII bør du ikke en gang tenke deg om men bare gå til innkjøp av dette med en gang. Ja, det er et Playstation 2-spill med det vi i dag vil kalle gammeldags grafikk, men som rollspill er dette fabelaktig fra start til slutt. Det er et spill som gjør at jeg får lyst til å skrive min egen FAQ og lage mine egne skjemaer over Persona-relasjoner og fusjonsmuligheter, og et av de beste rollespillene på markedet i dag.