Persona 5 Tactica

Persona 5 tok den japanske rollespillverden med storm da det ble lansert i Japan i 2016 og internasjonalt i 2017. Spillet om de helt vanlige skoleelevene som inntar rollen som fantomtyver og trenger inn i menneskers underbevissthet på kveldstid for å få slemminger til å bekjenne sine synder er fortsatt en fabelaktig cocktail av historiefortelling, musikk, stil og spillmekanikk. Selv om Persona-fansen kan strides om hvilket spill i serien som er det beste, er det ingen tvil om at Persona 5 har blitt det mest populære, ettersom Persona 5 og dets sidetitler står for over halvparten av alle Persona-relaterte salg til sammen.

Persona 5 Tactica vil uten tvil bidra til at dette tallet går enda mer opp, og sammen med Persona 5: Dancing in Starlight, Persona Q2: New Cinema Labyrinth og Persona 5 Strikers føyer spillet seg inn i rekken av titler som lar deg få enda flere opplevelser med fantomtyvene. Det er altså ikke det første bonuseventyret i kjølvannet av Persona 5, men jeg tenker helt klart at Persona 5 Tactica bør bli det siste.

Vår trofaste gjeng er nok en gang samlet i kafeen Leblanc for å snakke om fremtiden idet de på mystisk vis blir transportert til en annen virkelighet som minner om metaverset, men som samtidig ikke er helt den samme alternative virkeligheten de er vant til. Her møter de på noen små hattebærende skapninger (det er fristende å kalle dem hattifnatter, selv om det tilhører et helt annet univers) som lever et underkuet liv under en tyrannisk herskerinne. Fantomtyvene allierer seg med den menneskelige Erina, lederen av opprørsgruppen som kjemper for frihet og uavhengighet, og sammen går de til kamp for å frigjøre folket og samtidig nøste opp i et forsvinningsnummer fra den virkelige verden som også påvirker den alternative virkeligheten.

Det er alltid trivelig å få et gjensyn med Ryuji, Ann, best girl Makoto og resten av gjengen fra Persona 5, men det tar ikke lang tid før man merker at det narrative innholdet i Persona 5 Tactica er nokså tynt. Historien har absolutt sine øyeblikk med både latter og underholdning, men den er samtidig milevis unna den emosjonelle tyngden, tvistene og den spisse dialogen som gjorde det originale rollespillet til en minneverdig opplevelse. En viss nysgjerrighet for å avsløre koblingene mellom den nye verdenen og forsvinningsnummeret i den virkelige er riktignok på plass, men det tar ikke lang tid før man gjennomskuer plottet og ser vendingene komme milevis unna. Dessuten er det litt synd at begivenhetene og rollefigurene som var eksklusive til Persona 5 Royal heller ikke denne gangen blir anerkjent, et problem vi også møtte i Persona 5 Strikers. Når overraskelsene i historien mangler og spillet heller ikke er i stand til å vekke følelsene i spilleren utover en viss utålmodighet så snart gjensynsgleden er over, kommer det ganske svakt ut i rekken av spin-off-titler.

Dette blir ikke bedre av at den audiovisuelle stilen i Persona 5 Tactica føles som en vesentlig nedgradering fra Persona 5, et spill som mer enn noe annet oste av kul urban stil og selvsikkerhet. I stedet har utviklerne valgt å gå for en overdrevet chibi-estetikk på de ulike rollefigurene, som til tider blir ekstremt forstyrrende fordi det virker som at ingen har noen ledd igjen i armer eller bein (prøv å telle antall albuer eller knær du faktisk observerer i løpet av spillets gang). Der en miniatyrfigur-estetikk fungerte greit i det håndholdte Persona Q2, kan det samme dessverre ikke sies om Persona 5 Tactica. Det skal likevel bemerkes at stilen i det minste fører til liten belastning på maskinvaren, som sørger for at spillet kjører smertefritt i 60 bilder per sekund på PlayStation 5. Musikken byr heller ikke på noen nye fete spor, noe som også er en skuffelse med tanke på hvor utrolig viktig lyden og grooven er for hele Persona 5-stemningen. Mens Persona 5 Strikers i det minste kunne by på en rekke nye og heftige komposisjoner, har Persona 5 Tactica skuffende lite nytt å by på som fester seg i øregangene.

Bruken av fantomtyvene i hovedrollen fungerer dermed først og fremst som innpakningspapiret til et taktisk rollespill, men hvordan fungerer så dette? Her er det lett å tro at Persona 5 Tactica havner i samme kategori som andre taktiske japanske rollespill som Fire Emblem Engage, Triangle Strategy eller Final Fantasy Tactics. Sammenligningen er ikke helt uten grunn, for noen av de samme mekanikkene gjelder også her. Du styrer dine enheter i turbaserte kamper for å navigere en slagmark, flanke fienden og utnytte svakheter. Likevel minner spillmekanikken meg mer om Mario + Rabbids Kingdom Battle og oppfølgeren enn sine japanske sjangersøsken. Bevegelsene til rollefigurene er nokså fri innenfor den radiusen de har til rådighet, og bruken av dekning for å unngå eller redusere skade er overraskende likt det vi har sett hos Mario og de rabiate kaninene.

For å angripe fiendene kan du slå med fysiske angrep, skyte med pistoler eller bruke magi ved hjelp av en persona. Nøkkelen ligger i å få fienden ut av dekning slik at de blir sårbare for angrep og blir liggende svimeslått på bakken. Dette vil nemlig åpne for at figuren din kan gjøre ett trekk til, og får man svimeslått enda flere fiender kan denne rekken av ekstra trekk fortsette i det uendelige. Når en fiende så ligger svimeslått åpner dette også opp for bruken av spillets store nyhet, Triple Threat, som krever at du triangulerer dine tre rollefigurer rundt en svimeslått fiende for deretter å gjøre enorm skade på alle fiender som befinner seg innenfor trianguleringsfeltet. Dette hjelper deg ikke bare å gjøre mer skade på flere fiender, men også å bli ferdig med brettet på kortere tid, noe som ofte gir deg en bonus i form av flere erfaringspoeng og penger som du kan bruke på oppgraderinger.

Introduksjonen av Triple Threat kommer godt med, for utover dette er det ikke så ekstremt mye nytt i Persona 5 Tactica sammenlignet med andre spill i sjangeren. Det er også nok av eksempler på ting som konkurrentene gjør bedre, som utfordringsnivået, variasjonen av fiender og utformingen av brettene. Spesielt sistnevnte er et problem, ettersom mange av brettene blir like og uten særlig mye personlighet, et problem som bare blir verre utover spillets gang. Den fordelen Persona 5 Tactica derimot har er at hvert brett tar relativt kort tid å spille, noe som passer godt for dem som vil hoppe inn for en kort økt eller to (noe som passer særlig godt på Switch).

Persona 5 Tactica er på ingen måter et direkte dårlig spill. Det byr på taktiske utfordringer i Persona-kledning, og om du vil ha mer fantomtyveri i hverdagen får du dette. Samtidig har spillet et utseende som er vanskelig å gå helt god for om man likte den originale Persona 5-stilen, og når det i tillegg mangler den gode historien, den taktiske finessen og de store nyhetene blir det hele et noe slapt gjensyn. Glad som jeg er i fantomtyvene til tross, kjenner jeg at tiden nå er moden for å si farvel og heller vente på det neste store Persona-eventyret med et helt nytt rollegalleri.