Picross 3D

Picross er kanskje mitt favorittspill på Nintendo DS. Blandingen av tall og matematikk fra sudoku med tegning og logikk satt som et skudd, og jeg har sikkert tilbrakt over 100 timer med spillet så langt. I Picross befant du deg på et rutenett omringet av tall. Tallene fortalte deg hvor mange ruter i hver rekke som skulle fjernes. Etter å ha fjernet alle de angitte rutene satt du igjen med en tegning. En skisse. En enkel figur. Som så ble animert, og med et smil om munnen kunne du fortsette til neste oppgave.

Jada, det høres sikkert erketeit ut, men Picross er et spill, som Tetris, som høres kjedelig ut på papiret men som i praksis er herlig avhengighetsdannende. Et spill som setter deg i en slags transe der hjernen din plutselig er på samme bølgelengde som spillets logikk, og du handler automatisk, på instinkt, uten å måtte tenke deg om.

Jeg var derfor litt skeptisk til 3D-utgaven av spillet på forhånd. En 3D-versjon av Tetris ville fungert dårlig, og jeg kunne ikke se for meg at Picross kunne fungert bra i tre dimensjoner heller.

Men jeg tok feil.

Picross 3D har klart å bevare mye av det som gjorde originalen så bra, samtidig som det føles både friskt og nytt. Grunnkonseptet er som før. En tredimensjonal kube bygd opp av små firkanter fyller skjermen. På noen av firkantene er det skrevet tall. Disse tallene viser deg hvor mange ruter på rad som skal være i rekken bak tallet. Og dermed er det bare å begynne å hakke vekk overflødige blokker med styrepenna inntil du sitter igjen med en figur som skal forestille en hund, en telefon, en blomst, eller lignende.

Etterhvert dukker det opp stadig større kuber som skal hakkes på, med litt mer avanserte anvisninger. En sirkel rundt et tall betyr at rekka inneholder to rekker med blokker. En firkant rundt et tall betyr at den inneholder tre eller flere rekker med blokker. Når man snur og vender på figuren og kryssrefererer tall fra flere vinkler, åpenbarer det seg plutselig hvilke blokker som må fjernes og hvilke som skal bli.

Og det er dette som er spillets største problem. Det går mye tid med til å vende på figurene og sjekke og dobbeltsjekke tall. Enkelt nok på de mindre figurene i starten, men når de etterhvert blir flere lag tykke må man i tillegg flytte seg inn og ut av figurene for å fjerne blokker innenfor fasaden, og da begynner det å bli vel knotete og uoversiktlig.

Det enkle er ofte det beste, og jeg klarte aldri å komme ordentlig inn i "sonen" i Picross 3D, slik jeg gjorde med det første. I Picross ser du hele rutenettet, all informasjonen er tilgjengelig ved første øyekast. I 3D-versjonen må du snu og vende, gjøre blokker usynlig og bevege deg frem og tilbake i figurene hele tiden for å finne løsningen. Det er mer tungvint, og dermed også litt mindre moro.

For Picross 3D er fortsatt et bra puzzle-spill. Det har den samme hypnotiske tiltrekningskraften som originalen har, og når du har knekt den logiske koden har du mange timer med moro foran deg, for spillet er stappet med oppgaver. Jeg henter stadig frem spillet for å prøve meg på en ny oppgave i ny og ne, det er et perfekt ti-minutters-spill der man løser en oppgave i ny og ne.