Det kreves i tillegg eksepsjonelle evner å lykkes i forsøket, og det er nok derfor Q-Games godt kan være tidenes mest spennende utvikler som ingen kjenner igjen.
Pixeljunk Monsters var essensen av de beste elementene til Tower Defense-sjangeren, og det resulterte i sjangerens ubestridt beste spill per i dag, mens Pixeljunk Eden var en plattformopplevelse så ren og suggererende at jeg fremdeles rangerer det sammen med de beste spillene jeg har spilt fra denne generasjonen.
Pixeljunk Shooter er dog noe helt annet. I stedet for å systematisk plukke fra hverandre en sjanger og bygge den opp i sin pureste form, er det her snakk om et actionspill som byr på sine helt egne og originale spillmekanikker.
Godt gjemt bak spakene i romskipet mitt er det min oppgave å gjennomføre redningsaksjoner, i en ikke så altfor fjern fremtid hvor Jordens forsvinnende ressurser har ført til utforskning av nye planeter. En av disse planetene har vist seg å være en dødsfelle, og et stykke under overflaten befinner det seg en drøss overlevende forskere som må reddes.
Redningsaksjoner utført fra romskip betyr som oftest at man skal drepe tusenvis av monstre med laser eller lignende, men i Pixeljunk Shooter er den største fienden omgivelsene, i stedet for de irriterende vesenene som prøver å ødelegge for deg.
I den første av spillets tre verdener er det gjennomgående temaet derfor evige mengder med lava som gladelig fyller hver lille sprekk den kan renne ned i. Selv om romskipet er en fiks liten sak som er skrudd sammen av moderne teknologi, er varme den store akilleshælen, og kontakt med den glodvarme lavaen betyr derfor den sikre død.
Laserkanonen har ikke særlig effekt på lava, men den kan til gjengjeld påvirke verdenen rundt, noe som betyr at jeg med litt held kan dirigere vannmassene på brettet i retning lavaen. Dette fører til at lavaen størkner og blir til sten, noe laserkanonen lett kan hamle opp med.
Senere kan lavaen blandes med andre elementer som brennbar gass, is og en magnetisk, oljelignende substans, og ved hjelp av disse mulighetene lager Q-Games utfordringer så originale, utfordrende og av en eller annen grunn logiske at jeg ikke klarer å legge det fra meg.
På snedig vis har utvikleren i tillegg sørget for å fylle det begrensede utvalget av baner med nok hemmeligheter til at man hele tiden bare må gi dem et forsøk til. Tre verdener med fem baner hver er alt, men i tillegg til å finne de forvirrede forskerne er det også et stort antall bortgjemte diamanter på brettene. Et bestemt antall diamanter vil åpne opp den neste verdenen, men er du av typen spiller som skal ha med deg alt før du er ferdig, har Q-Games også lagt til litt ekstra til deg.
I tillegg er det alle de små spillteknikkene som aldri blir forklart, men som likevel oppleves helt logiske i løpet av ganske kort spilletid. Normale skudd fra laserkanonen påvirker varmemåleren i romskipet svært lite, men holder du i stedet knappen inne - som gjør at du sender ut varmesøkende raketter - stiger det raskt i taket.
Blir du truffet av fiendtlige prosjektiler og skipet tar fyr, kan det fremdeles reddes ved å lede det brennende vraket i retning avkjølende vannmasser før det eksploderer. Fem forskere kan normalt miste livet på brettet før oppdraget går i vasken, men det er mulig å prøve på nytt om man samler inn mynter de døde fiendene etterlater.
At Q-Games ikke trenger å fulle Pixeljunk Shooter med forklaringer til spillerne for at det skal fungere, forteller bare at deres nyeste produkt er like fremdragende som tidligere prosjekter. Selv om det byr på betraktelig mer originalitet og problemløsing enn mange andre spill, er alle utfordringene alltid overkommelige - og ikke minst innbydende. Du kommer neppe til å sitte fast mer en et par minutter, og det tar ikke lang tid før du setter i gang med å prøve å perfeksjonere hvert brett.
Kombiner denne tilgjengeligheten med en visuell utforming bestående av enkle former, pene farger og enormt realistiske væskeeffekter samt et lydspor fra High Frequency Bandwidth, og du har en vinner.
Pixeljunk er et av de få spillene fra nyere tid som allerede i løpet av første time med spilling får meg til å vurdere den øverste delen av karakterskalaen. Akkurat som mange av spillene fra Kyoto-giganten Nintendo, hvor Q-Games' sjef Dylan Cuthbert tidligere jobbet, snakker vi om et opplevelse fokusert rundt en enkel ide, men som til gjengjeld er så gjennomarbeidet og finpusset at resultatet er uimotståelig.
Dessverre er det et lite skår i gleden at spillet nok hadde nytt godt av noen ekstra brett, og det tar bare et par timer å frese gjennom det. Hadde det vært litt lengre, hadde jeg ikke hatt noen problemer med å kalle Pixeljunk Shooter for utviklerens beste spill til nå.
For det er den typen opplevelse som lett kan ende opp som julens største spilloverraskelse for deg, om du bare tør å ta sjansen på det. Som utviklerens tidligere spill er det fantastisk spillbarhet pakket inn i en lekker utforming og levert med en sjarm som hele tiden lokker deg tilbake til en ny gjennomspilling. Hadde det bare vært mer...