Plants vs Zombies: Garden Warfare

Et av spillene som fikk mest scenetid på E3-messen i fjor, og det samme skjedde også på Gamescom, er Plants vs Zombies: Garden Warfare. Ideen er like vanvittig som den er genial og enkel. Ta for deg et av verdens mest populære Tower Defence-spill og forvandle det til et actionspill, uten å endre grunnlaget der zombier slåss mot levende planter. Hverken mer eller mindre.

Før jeg går over til å snakke om hvordan dette fungerer i praksis må jeg få en ting på det rene. Plants vs Zombies: Garden Warfare er et multiplayer-spill, helt uten noen form for historie. Det er mulig å spille alene, men det er først når du kobler deg til nettet moroa virkelig begynner. For morsomt, det er Plants vs Zombies: Garden Warfare i høyeste grad.

Som man kan forvente består buffeen av en rekke spillmoduser, som er basert på gode gamle klassikere som Team Deathmatch og King of the Hill. Samtidig har utviklerne også lagt inn noen egne varianter, som Gardens & Graveyards-modusen. Denne minner om Invasion-modusen fra Halo: Reach, da hensikten er å erobre opp til fem baser på kartet. Når det er gjort vanker en stor avslutningskamp der man eksempelvis skal plassere ut dynamitt for å sprenge en ekstra godt bevoktet festning i fillebiter.

Mens modusene for det meste er klassiske er spillets utseende mildt sagt mer farerikt enn de fleste skytespill, men ikke la deg lure av de sjarmerende figurene. Røttene Plants vs Zombies: Garden Warfare stikker seg betydelig dypere enn man skulle tro ved første øyekast, og byr på en raffinert opplevelse. Det som bidrar mest til dette er booster-kortene man kan kjøpe mellom hver runde, som kan gi deg fordeler under neste oppgjør. Alt fra nye figurer å spille med til snedige feller du kal legge igjen på slagmarken, altså i hagen.

For å kjøpe seg booster-packs trenger du penger. Heldigvis sitter disse pengene løst i Plants vs Zombies: Garden Warfare da du kontinuerlig blir tildelt penger for alt du gjør i kamp. Når du har samlet opp nok cash kan du kjøpe en av de dyreste pakkene, som har større sannsynlighet for å inneholde noe skikkelig heftig. Samtidig er det ingen garanti ettersom man kjøper en sjanse til å skaffe seg noe kult, og ikke et spesifikt våpen eller en egenskap. For meg som samlet utallige mengder samlerkort da jeg var ung, føles det likevel som et artig konsept som gjør matchene mer uforutsigbare og varierte. At utstyret du har til rådighet er varierende fører nemlig til at du må tenke nytt og endre strategi hver gang du spiller. Du kan ikke safe med en teknikk du er blitt vant til, med mindre du har det rette utstyret denne runden.

Rent gameplaymessig kan Plants vs Zombies: Garden Warfare minne om en slags blanding av Team Fortress 2 og Horde-modusen fra Gears of War. Et godt utgangspunkt spør du meg. Alle zombiene og alle plantene har sine fordeler og ulemper, og det gjelder å spille slik at styrkene kommer frem mens svakhetene skjules. Velger du Zombieprofessoren som kan teleportere seg rundt og helbrede medspillere, eller den kraftige fotballzombien som har en treg men livsfarlig minigun?

Denne variasjonen gjør seg også gjeldene blant planetene. Kaktusen har eksempelvis tilgang til et gevær som skyter nåler, landminer og en radiostyrt hvitløk. Ja, en radiostyrt hvitløk. Er ikke dette din greie kan kanskje piraya-planten være et bedre alternativ. Denne luringen kan nemlig gjemme seg under bakken, og fortære intetanende zombier (de fleste zombier er jo strengt tatt det) som passerer over den. Hvordan balansen vil være mellom alle disse klassene når folk har lært dem å kjenne, er ikke så lett å si. Mitt inntrykk så langt er likevel at utviklerne har gjort en god jobb med å justere balansen. Det eneste avviket må nok være den nevnte piraya-planten, som er litt i kraftigste laget.

Den gode balansen er nok en av grunnene til at jeg kost meg såpass mye med Plants vs Zombies: Garden Warfare. Spillet motiverer meg også til å spille videre takket være booster pack-systemet. Samtidig sitter jeg ikke helt ytterst på stolkanten, og jeg skulle gjerne hatt enda mer innhold. Hadde dette vært en Xbox Live Arcade-tittel hadde det vært overveldende, men som et fullprisspill er det litt tynt. Det er ikke noe galt med konseptet, klassene, kartene eller våpnene, men jeg vil ha flere av dem. Samtidig er innholdet som faktisk er på plass både variert og underholdende. Kartene er godt designet med mange alternative ruter, og med 24 spillere i aksjon på én gang kan kampene fort bli både hektiske og komiske. På den gode måten.

Kort fortalt er Plants vs Zombies: Garden Warfare et ganske avansert multiplayer-spill, som er pakket inn i et veldig sjarmerende ytre. Det flyter også godt teknisk sett, med en stabil og god bildeoppdatering. Spillet bader i sterkt lys og sterke farger, og designet gjør en god jobb med å skille spillet ut fra alle de andre i sjangeren. Plants vs Zombies: Garden Warfare er utvilsomt unikt. Lyden er derimot litt for barnslig etter min smak, og som sagt kunne utviklerne godt ha spandert på oss enda mer innhold. Mulig vi er blitt bortskjemt på denne fronten av spill som Battlefield 4, ikke vet jeg.

Jeg tror uansett Plants vs Zombies: Garden Warfare vil finne sitt publikum, og jeg tror ganske mange vil falle for den tredimensjonale fortsettelsen på krigen mellom plantene og zombiene. Plants vs Zombies: Garden Warfare er morsomt og vanedannende, og noe helt eget. Det eneste jeg virkelig savner er mer av det, slik at man ikke går lei.