Pokémon Legends: Z-A

Har du også et litt giftig forhold til en bestemt type hurtigmat? Kanskje tar du med deg en sjokoladeplate hjem i et svakt øyeblikk, eller du kan rett og slett ikke motstå en Big Mac, men tanken er i bunn og grunn den samme. Du vet at den ikke er laget under de beste forholdene, eller at den ikke gir kroppen din den optimale kombinasjonen av næringsstoffer, men samtidig insisterer du på at alt ikke nødvendigvis må "minimaliseres", og at det er rom for slitasje og mindre optimale beslutninger.

Det er slik de moderne Pokémon-spillene er, en opplevelse som nå for alvor er preget av ujevne kanter, åpenbare feil, mangler og svakheter som ikke bare er tekniske, men som stikker dypere, helt inn i ryggraden av Game Freaks måte å designe og utføre på. Men til tross for alt dette, enten det er blendende nostalgi eller kanskje et passende underholdende premiss, liker du det likevel. Enten fordi du tillater deg selv et øyeblikks svakhet eller fordi du er mer standhaftig i din tro på at ikke alt trenger å forklares, måles og sammenlignes.

Og ja, jeg må, litt beklageligvis, meddele at dette litt komplekse forholdet mellom fan og utvikler vil fortsette med Pokémon Legends Z-A, som nok en gang leverer en overveldende teknisk verden, en fortsatt merkelig mangel på stemmeskuespill og til tider stillestående designkonvensjoner, men som så kombineres med denne helt rudimentære, grunnleggende kjærligheten til serien, spillets regler og den spillsløyfen som presenteres.

Ok, det var den essayistiske åpningen, la oss komme ned til det vi faktisk har med å gjøre her. Dette kalles "Legends", men det er faktisk et ganske tydelig farvel til de åpne viddene i Arceus, hvor det var et stort fokus på å fange utallige Pokémon ute i villmarken. Det er ikke det at dette direkte mangler i Z-A, men dette foregår primært og utelukkende i Lumiose City (et litt misforstått ordspill på Paris - bare uten all sjarmen), der du kan fange enkelte ville Pokémon i gatene og på hustakene, men først og fremst gjør det i det såkalte Wild Zones. Det er i gjennomsnitt langt færre typer per Wild Zone, og EXP. Share er skrudd ganske mye ned for fangsten, slik at Z-A blir en slags blanding mellom mer klassiske kapitler og Arceus. Dette er bra hvis du er en klassisk spiller som velger et fast lag og holder deg til det hele veien, men det er ikke den samme tørsten etter å fylle PokéDex fordi det merkelig nok har blitt gjort mye vanskeligere. Så nå vet du det.

Vi kommer (dessverre) tilbake til Lumiose. Historien er ... vel, den er ikke spesielt imponerende. Game Freak prøver å gi oss en fargerik rollebesetning av karakterer og mystikk rundt de såkalte "Rogue Mega Evolutions". Faktisk er det i noen tilfeller bevis på at Game Freak har vokst som historiefortellere, og dette kan sees spesielt i det som kan kalles spillets tredje akt, akkurat som det var tilfelle med Arceus og spesielt Scarlet/Violet, men all karakter og tilstedeværelse suges ut ved nok en gang å droppe stemmeskuespill. Det er ingen intensitet i disse scenene, ingen energi, bare et vakuum, og det er rett og slett utilgivelig at et studio med Game Freaks ressurser, og med et ganske åpenbart ønske om å fortelle en historie, velger å gjøre det på denne måten.

Og nå som jeg klager. Ideen om byen som en singulær setting er fin, og det finnes faktisk replikker, situasjoner der innbyggerne diskuterer om det i det hele tatt er en god idé å leve side om side med ville dyr på denne måten. Men utførelsen er mangelfull, og det visste du sikkert allerede. Vertikaliteten sørger stiger og heiser for, slik at du kan utforske byens hustak, og det fungerer faktisk ganske bra, og det er her byen virkelig kommer til sin rett. Men nede på gateplan er det den ene grå fasaden etter den andre. Ja, det kjører jevnt med 60 bilder i sekundet på Switch 2 og er langt mer teknisk polert enn sine forgjengere, men det er også fordi en balkong faktisk er en 2D JPEG som har blitt kontroll-c/control-v'et på hvert vindu på en gitt flate - og slik er det gjennom hele Lumiose, med bare noen få faktiske pauser.

En mangelfull historie, en kritisk mangel på stemmeskuespill, et mislykket bykonsept - det ser ikke bra ut, gjør det vel? Akkurat som en ernæringsfysiolog ville sett på BigTasty Bacon med hevede øyenbryn, og du er tvunget til å trekke frem det gode argumentet om at "det smaker jo bare godt, for pokker". Og Pokémon Legends Z-A smaker godt. Å samle ressurser på et hustak, få et glimt av en Riolu ut av øyekroken og se for seg at den blir en permanent del av teamet ditt resten av opplevelsen? Det føles fantastisk. Å se Eevee utvikle seg til Umbreon etter en lang natt med levelling? Det føles fantastisk. Å fylle ut PokéDex og bli belønnet av Mable med nye TM-er? Det føles fantastisk. Det er en veldig grunnleggende rytme her som ikke oppfinner hjulet på nytt, men som igjen består av nok tilfredsstillende elementer til å gjøre det hele uendelig underholdende. Det er ikke det at denne sløyfen er spesielt bred; du jakter på nye Pokémon i en Wild Zone, fullfører sideoppdrag på siden, sjekker PokéDex for mulige evolusjoner, kjøper et nytt klesplagg underveis, og ender opp i kamper om kvelden for å presse deg mot din neste Z-A Royale -kamp. Ja, det er distraksjoner, det er klart, men du kjenner allerede den grunnleggende Pokémon-formelen, og selv om den fantastiske Arceus friheten er begrenset, og selv om Scarlet/Violets tredelte oppdragsstruktur også glimrer med sitt fravær, er Pokémon, etter min mening, solid nok som fundament til at det kan overleve disse ofringene.

Når alt kommer til alt, er dette derfor en positiv anmeldelse. Og det kan være at jeg er med på å unnskylde Game Freak, som forhindrer dem i å føle behov for å utvikle denne formelen. Men det er innovasjoner her, det kan du ikke ta fra dem. For eksempel har kampsystemet fått et løft som faktisk fungerer overraskende bra. Pokémonene dine har fortsatt fire evner, men i stedet for å være turbaserte, er det en rudimentær intern nedkjøling fra du bruker hver evne, og det samme gjelder for fienden din. Dette gjør systemet mye mer aktivt. Som i Arceus kan du bevege deg fritt rundt, men nå står ikke Pokémonen din stille, den beveger seg med deg. Derfor kan du med litt oppfinnsomhet faktisk unngå fiendens skade ved for eksempel å straffe vekk fra en Rollout eller rygge ut av Dig. Du kan spille det som før hvis du enten er ... vel, et barn, eller ikke vil bry deg med disse grunnleggende endringene i de fysiske dimensjonene til angrepene, men hvis du vil ha et høyt "ferdighetstak", er dette mye mer interaktivt, dypt og tilfredsstillende. Vi er ikke helt i mål ennå, for pussig nok mangler noe av den strategiske tilbakeholdenheten fra de turbaserte spillene, og du føler ofte at du bare spammer angrep for å holde deg komfortabel i din interne nedkjølingsperiode, men som et frø som vil vokse over lang tid, muligens i samarbeid med seriens mest dedikerte fans, er dette en god start og representerer et reelt ønske om å ta formelen i nye retninger.

Kampsystemet kommer også til sin rett i spillets Mega Evolution -kamper. Når du bruker en selv, er det så kjedelig som det kan bli, et litt remixet design i en begrenset periode uten ekstra trekk eller annerledes animasjoner, men "Rogue Mega Evolutions" du kjemper mot, fungerer som en slags sjefskamp, og for første gang finnes det for eksempel bevegelser med effektområde som betyr at du virkelig må bevege deg med Pokémonen din for å overleve. Nei, det er ikke megadypt (pun intended), men det er første gang Game Freak har utnyttet 3D-rom for mer bevegelsesbasert strategi, og det gir disse "sjefene" en litt større dimensjon.

Det er mange åpenbare ting Z-A kunne ha gjort annerledes, eller bedre. Hvis alt skal foregå i en by, hvorfor er den da så lite detaljert og grov i kantene? Og hvordan tjener det Legends -formelen å begrense antallet og variasjonen av Pokémon du kan fange i det begrensede Wild Zones? Hvorfor har Game Freak en åpenbar ambisjon om å fortelle en overbevisende historie, bare for å utelate den mest avgjørende komponenten - stemmeskuespillet?

Spørsmålene hoper seg opp, og med Game Freaks ressurser er det vanskelig å ikke bli distrahert av disse hodebryene. Men samtidig, når alt er sagt og gjort, klarer studioet likevel å levere en Pokémon-opplevelse som er verdt tidsinvesteringen, i hvert fall for meg. Og det siste som er helt avgjørende. Jeg skal ikke bortforklare eller unnskylde Game Freaks bisarre måte å konstruere spillene sine på, og jeg skal heller ikke påstå at det gir mening for disse AAA-titlene å være så utrolig gjerrige med rudimentære detaljer som 3D-modellerte balkonger i en by inspirert av Paris, eller stemmeskuespill. Men samtidig er dette i bunn og grunn et spill som nok en gang handler om å samle, utvikle og kjempe med Pokémon. Det er det du gjør mest, og det er det som fungerer best. Poenget er at din glede av Z-A helt og holdent bestemmes av hvor mye du allerede liker denne spesifikke formelen, for uten den "Pokémon-pulsen" er det ikke helt på topp.