Norsk
Gamereactor
anmeldelser
Pokémon Mystery Dungeon: Gates to Infinity

Pokémon Mystery Dungeon: Gates to Infinity

Pikachu trenger hjelp til å bygge et Pokémon-paradis. Vi har tatt på oss den utakknemlige oppgaven med å utforske femten hundre identiske grotter...

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt
HQ

Pokémon Mystery Dungeon-serien har vært noe fremmed og uutforsket for min del. Da 3DS-debuten Gates to Infinity dumpet ned i postkassen min, gjorde jeg en liten bakgrunnssjekk. Det jeg fant ut var at jeg ikke hadde gått glipp av stort, men snarere spart meg selv for mange timer med frustrasjon. Men som en evig optimist lar jeg meg ikke farge av andres negativitet, så jeg satte over kaffen og slang meg på sofaen med Nintendoens håndholdte i klypene.

Jeg valgte min Pokémon, valgte en partner, tittet på introsekvensen, traff Pikachu og leste en mengde tekstbobler. Det var som å lese en kjemibok på skolen. Den optimismen jeg hadde bygd opp i forkant ble rystet da Pikachu raljerte om etikk og moral, og jeg innså at det ikke var mulig å klikke seg fort gjennom tekstrutene. Deretter forsvant den gode stemningen for godt da vi utforsket den første, kjedelige grotten i spillet. Den første av mange (mange) like kjedelige grotter.

Pokémon Mystery Dungeon: Gates to InfinityPokémon Mystery Dungeon: Gates to Infinity

Uansett hvor godt jeg liker de gamle Pokémon-spillene, så føles Pokémon Mystery Dungeon: Gates to Infinity som et innavlet søskenbarn. Man finner slektslikheter med titler som Pokémon Black and White, men Gates to Infinity har dessverre vokst frem fra de dårligste genene. Utvikler Chunsoft har nok en gang kokt sammen en spinoff som baserer seg på utforsking av grotter. Problemet er at det ikke er det minste morsomt å gjøre dette.

Dette er en annonse:

De både føles og ser like ut, med kun kosmetiske forskjeller som ulike fargepaletter (»Se, taket har en litt sterkere farge») og sporadisk vegetasjon (»Neimen, her var det jo en gressflekk»). Grottene består av flere nivåer, og jeg regner med at det er meningen at man skal utforske dem grundig i jakten på nytt utstyr og erfaringspoeng. Det er dessverre ikke særlig motiverende når det er såpass monotont, og belønningene ikke veier opp for 30 minutter med frustrasjon i identiske ganger.

Pokémon Mystery Dungeon: Gates to InfinityPokémon Mystery Dungeon: Gates to Infinity

Kampene er heller ikke noe høydepunkt, og spenningen kan sammenlignes med det å se værmeldingen for i morgen. De går som regel halvveis automatisk. Mine følgesvenner angriper på egenhånd, og av og til får jeg delta via noen halvhjertede trykk på A-knappen. Utvikleren har sikkert tenkt at dette skal fungere som en trening frem mot møtet med større fiender lenger inne i grotten, men det er ikke noe problem. Pokémon-gjengen min banker opp alt som kommer i veien, og fiendene byr aldri på noen særlig motstand.

Hovedgrunnen til disse frekvente grottebesøkene er at man skal samle byggematerialer og penger. Pikachu har nemlig store byggevisjoner, og ønsker å skape et Pokémon-paradis. For å tilfredsstille byggetrangen er det vår oppgave å ta på oss forskjellige oppdrag, men uansett hva man velger vil det alltid innebære grottevandring av den samme, repeterende sorten.

Dette er en annonse:
Pokémon Mystery Dungeon: Gates to InfinityPokémon Mystery Dungeon: Gates to Infinity

Ved spillets start blir jeg forvandlet til en Pokémon, og på denne måten kan jeg forstå hva alle de andre sier. Det betyr mindre «Pika, pika!» fra Pikachu, og mer «It doesn't matter if you win or lose, as long as you try.» Ja, dialogen er en evigvarende klisje. Selvfølgelig er spillet rettet mot yngre spillere enn undertegnede, men noen ganger er budskapet så banalt at selv Teletubbiene ville blitt misunnelige. Det føles som om annenhver samtale avsluttes med at Pikachu leverer et viktig budskap som får alle til å gråte og behøve en klem.

Dette ville ikke vært noe problem hvis man bare kunne trykket seg forbi tekstboksene, eller skrudd opp tempoet i det minste. Men, nei. Teksten ruller i sin egen sakte fart, og jeg kan ikke gå videre før spillet tillater det. Dette toppet seg i en 20 minutter lang dialog, og selv for en sindig nordboer ble dette for mye å takle.

Pokémon Mystery Dungeon: Gates to Infinity

Spillet er heldigvis ikke helt blottet for kvalitet. Grafikken er tidvis ganske så sjarmerende, særlig når man spaserer rundt i Pokémon-byen. Musikken er også typiskt koselig for Pokémon, og den fester seg på hjernen etter at spillet er lagt bort. Spillet blir også mer underholdende etter noen timer, når man kan velge sitt eget lag og for alvor begynne å bygge sitt eget paradis. Veien dit er likevel altfor tung, og det er heller ikke vært alt slitet.

Det merkes hvordan utviklerne har rettet seg inn mot en yngre målgruppe denne gangen. Tidligere Pokémon-spill har lykkes i å fenge spillere i alle aldre, men denne tittelen skremmer bort oss som er litt eldre. Jeg har også problemer med å forstå hvordan yngre spillere skal sette pris på et såpass monotont opplegg. Hvis du er svak for Mystery Dungeon-spill kan dette være verdt en titt, men vær advart mot simpel spillmekanikk og lite tilfredsstillende utforsking. Venter du derimot på en skikkelig bra Pokémon-spill, så anbefaler jeg at du venter til Pokemon X/Y slippes.

04 Gamereactor Norge
4 / 10
+
Koselig Pokémon-by, morsomt å skape sitt eget paradis.
-
Monoton utforsking, lange dialoger man ikke kan hoppe over og flaue moralprekener.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster



Loading next content