Pokémon Scarlet/Violet

Etter det som føles som en evighet er øyeblikket her. En plutselig rasling i buskene foran meg og adrenalinet pumper allerede gjennom årene mine som flytende magma. Jeg ser den. Den nærmer seg fra gresset, den ene rosa hoven forsiktig foran den andre. Øynene dens er fiksert på meg, pupillene sorte som tomrommets mørke. Jeg griper hardt rundt pokéballen før jeg lader opp armen og lar den suse av sted som Babe Ruth direkte i terrorets ansikt. Skapningen slipper fra seg et lite «Oink», og noen skjelvende sekunder senere er det gjort. Jeg er nå den stolte eier av myten. Av Legenden. Av Lechonk. Min egen lille lubne baconfabrikk. Sammen vil vi være ustoppelige.

Ikke alt er hakuna matata i verdenen til Pokémon Scarlet/Violet, men øyeblikk som dette er fremdeles lommemonster-magi. Det å fange og trene de små beistene er hovedingrediensen i et hvilket som helst Pokémonspill, og det har ikke endret seg siden sist. Faktisk har meget lite endret seg i det hele tatt, og det har nå kommet til et punkt hvor det føles som om vi spillere tar ubevisst del i et sosialt eksperiment der målet er å teste hvor lenge Pokémon-spillene kan fortsette uten å prøve å innovere, endre på formelen eller til og med - og dette vet jeg er fullstendig tullerusk - forsøke å imponere visuelt.

Altså, jeg vet. Grafikk er ikke alt, but come on. Dette er et Pokémonspill som lanseres i 2022. Det burde ikke se ut som dette. Nintendo Switch er kanskje ikke den kraftigste konsollen på markedet, men den kan kjøre The Witcher 3, og det sier noe. Videre er Pokémon som en media-merkevare rikere enn Mikke Mus, så litt pomp og prakt når det kommer til det visuelle er ikke for mye å be om. Til tross for den elendige grafikken så sliter bildeoppdateringen med å holde tritt nesten konstant. Det å panorere kameraet mens man løper rundt er faktisk fysisk anstrengende for øynene, og river ofte opp spillverdenen i form av å ødelegge teksturer og annet. Til tider føltes det som om jeg steg inn i The Matrix idet Paldea-regionen krasjet sammen i et sinnssykt programmeringskaos.

Med dette sagt så må du nok panorere kameraet litt likevel, siden en av de få nyhetene er at du nå kan utforske verdenen slik som du vil, i likhet med Pokémon Legends: Arceus. Grafikken satt til side - muligheten til å kunne dra dit du vil når du vil var en befriende følelse å kjenne på mens jeg red rundt på vår nye følgesvenn Koraidon - en Pokémon som er halvt øgle og halvt motorsykkel. Jeg foretrekker at Pokémon blir integrert inn i spillmekanikkene på denne måten fremfor tidligere bruk av HMs og sykkel, og Koraidon lærer seg kontinuerlig nye evner gjennom eventyrets reise. I tillegg minner Koraidon meg om Tannlaus fra filmen Dragetreneren, og om du ikke mater ham med hvert eneste smørbrød du kan så er du et monster.

Når det kommer til selve utforskningen av verdenen er det mye å se, men ikke så mye nytt å gjøre. Tilbakevendende trenere vil umiddelbart gjenkjenne formelen. Du velger en starter-Pokémon og kaster deg i gang med et nytt eventyr hvor du skal fylle Pokédexen din mens du erverver gym-nåler og tar knekken på Team Rockets nyeste billig-utgave, nemlig Team Star. Forskjellen denne gangen er at du kan gjøre disse tingene i den rekkefølgen du måtte ønske, noe som betyr at du i teorien kan utfordre flere av de vanskeligere motstanderne relativt tidlig. Dette digget jeg virkelig da jeg har savnet litt utfordring i de siste spillene, men det er et tveegget sverd. Evnene på motstandernes Pokémon skaleres nemlig ikke opp til ditt nivå, så da jeg - etter å ha fått klørne i flere nåler - ankom et område hvor dette var tilfelle så ble det en pokémassakre. To be fair, ingen hadde hatt sjans mot meg og Lechonk, uansett.

«Men Ruben, da!» hører jeg at dere skriker. «Vi gir da dæven døtte i de derre grafikk-, struktur- og balanseringsgreiene! Fortell oss om Pokémons'a!» En reell forespørsel. Når det gjelder Pokémongenerasjoner, så er nummer ni i rekka ganske sweet. Noen treffer mål, andre er skivebom - slik er det alltid - men gleden av å oppdage et splitter nytt monster er hele tiden tilstede. Jeg får fremdeles gåsehud når et ukjent dyr hopper mot meg fra gresset eller en av gjengen på laget mitt plutselig utvikler seg.

Vanligvis har jeg gått for fyr og flamme når jeg velger starter-Pokémon, men jeg ble såpass brent i generasjon seks da jeg valgte den ildsprutende reven Fennekin som jeg kjærlig kalte Mozilla. Du kan tro jeg ble skuffa da han utviklet seg til Reveenka med en stafettpinne, mens min venns førstevalg - frosken Froakie - utviklet seg til en mødderføkkings ninja med kastestjerner av det reneste Imsdal-vann. Makan.

Med nye Pokémon og en ny region kommer det selvfølgelig også en ny gimmick for kampsystemet. Selv om Dynamaxing i seriens forrige kapittel var rimelig kult, så er denne nye greia - Terastallizing - ganske kjedelig. Evnen kan kun brukes én gang mellom hver tur innom et Pokécenter, og den forsterker angrepene til en Pokémon ved å gi dem en dum krystallhatt i form av alt fra en lysekrone til en vannfontene. Det ser like dust ut som det høres ut. Væresåsnill, for Arceus' skyld, la oss få tilbake mega-utvikling, ASAP. Vi trenger ikke en helt ny dings for å supplere kampsystemet hver eneste gang.

Det vi trenger er et kampsystem som har blitt oppdatert til moderne tider. Jeg kan ikke begripe hvor tregt kampsystemet fremdeles er. Det føltes som et steg i riktig retning da Pokémon Legends: Arceus introduserte et mer dynamisk system hvor du fremdeles kontrollerte karakteren din mens kampene fant sted, slik at du fritt kunne bevege deg rundt omkring mens du bæljet ordrer til Typhlosion. Nå har de tatt et skritt tilbake igjen. Når du går til kamp i Scarlet & Violet blir du omdirigert til en ny skjerm separat fra den du bruker mens du løper rundt i verdenen. Her kan du - og det er nesten ikke til å tro - rotere kameravinkelen på en låst akse. Utenom det, så er det mer eller mindre det samme som alltid. «Quaxly used tackle!» dukker opp i en tekstboks før den samme animasjonen vi har sett i flere år pryder skjermen, med andre ord en liten fyrverkeri-eksplosjon på motstanderen. Det å bruke ting fra sekken, bytte ut Pokémon - det hele er utrolig tregt og klønete.

Ja. Du kan ta selfier. Og ja. Det er awesome.

Lykke til med å få de små råtassene dine til å stille seg opp på rad og rekke, though. Fotomekanikken, i likhet med majoriteten av spillet, føles rotete og uraffinert. Hvorfor, Game Freak? Hvorfor nekter dere å lage spill som i det minste ser fungerende ut? Overgangen fra å løpe fritt til å være i kamp burde være sømløs, ikke åpenbart fryse hele spillet, få Koraidon til å bli borte fra bildet uten noen effekter, bytte perspektiv til karakteren min som er i en merkelig posisjon fordi han ikke har lastet inn animasjonen - å, der rykket han til, gitt - og bang! Nok et brutalt kutt til en ny vinkel av motstanderen min som tydeligvis ikke husker replikken sin helt - come on buddy, you can do it - Aaaand there it is, på tide med kamp!

Det er ikke smooth, det er ikke sømløst og det holder definitivt ikke mål om det sammenlignes med andre moderne turbaserte spill.

Enda en ting som burde vært inkludert nå er faktiske stemmeskuespillere. Det har vært sjarmerende i flere år, men de endeløse dialogene uten engang musikk i bakgrunnen er nå alt annet enn. Det fortsetter i det evige i komplett stillhet, kun avbrutt av et høyt «PLING!» hver gang jeg trykker på A-knappen. Det er noe som skurrer når man er i en slik dialogsituasjon før NPCen plutselig bryter ut i full applaus, og den eneste lyden som eksisterer i hele Paldea er denne mannens klappende hender. Weird.

Til syvende og sist har ingenting egentlig endret seg i Pokémons verden. Dette betyr at jeg motvillig må innrømme at jeg har hatt det utrolig moro i Paldea, til tross for Game Freaks vranghet til å modernisere formelen til Pokémon. Jeg elsker det fremdeles, men med hvert nye spill blir det mer og mer frustrerende. Spiller man nesten et hvilket som helst annet moderne spill så forsterkes nivået av irritasjon fordi det tydeliggjør hvor langt bak Game Freak faktisk er resten av konkurransen.

Jeg har en drøm om et Pokémon-spill. En åpen, levende verden full av forundring og genuin eventyrlyst, hvor du dynamisk møter på andre spillere for å utfordre de til kamp, bytte Pokémon eller bare utforske sammen - OG at det faktisk ser bra ut. Mens jeg venter på at den drømmen blir en realitet får jeg ta til takke med karaktermodeller som blir til Tetrisblokker så snart de er ti meter unna deg.

Verdenen i Pokémon Scarlet/Violet fremstår som om den er festet sammen med tørr teip og billig superlim, men så langt holder det.