Primal

Sony’s in-house utviklere er kompetente, men har en tendens til å bruke mye tid på produktene, hvilket The Getaway var et slående eksempel på. SCEE’s nye spill - Primal fra Studio Cambridge - har også vært på vei lenge og var opprinnelig satt til utgivelse i sommer, men først nå ser det endelig dagens lys. Cambridge er også utvikleren bak PSOne titlene, C-12 Final Resistance og MediEvil 1 & 2.

GameReactor har, siden vi ble presentert for spillet, visst at Cambridge kokte på noe som kunne bli stort. Et anderledes, dystert konsept, hvor demoner, alternative verdener med egne skikker og språk, og en god fortelling om maktsyke og bedrag mikses sammen til en betagende filmisk opplevelse vi ikke har sett siden MGS2. Cambridge ser ut til å ha hentet inspirasjon fra bl.a. Legacy of Kain universet og et hav av skrekk- og fantasy filmer. Selv nevner Cambridge: Brom, Sleepy Hollow av Tim Burton og den keltiske mytologien.

I en av de lengste introsekvensene i manns minne kastes gameren - via hovedpersonen, Jennifer Tate (Jen) - ut av den fysiske verden, Mortalis, og inn i det mørke universet, Oblivion, hvor balansen mellom godt og ondt er ute av kurs. Scree, en levende gargoyle, har fått den tvilsomme æren av å få Jen til å akseptere at det er mer mellom himmel og jord enn det hun kan se med det blotte øye. Oblivion består av fire verdener - Solum, Aquis, Athea og Volca. I disse kan Jen ikle seg et tilsvarende antall demoniske former, med hver deres overmenneskelige egenskaper. Hennes Ferai form kan hoppe høyt og løpe raskere, mens hennes Undine skikkelse gir henne gjeller og strøkne svømmeferdigheter.

Scree og Jen slår følge gjennom eventyret, og gameren tvinges til å benytte Scree’s evner til å klatre opp murer, bevege statuer v.h.a. indre energier m.m., for å løse spillets gåter. Sitter man fast, kan man også spørre Scree til råds, som alltid har et mer eller mindre kvalifisert tips å bidra med. Man er nødt til å skifte mellom Jen’s fire demonskikkelser og Scree for å løse flere opgaver, så her ligger det litt utfordring og lurer. Spillets oppgaver og gåter er generelt meget opplagte, og de samme gåtene gjentas med hyppighet. Utover at man kan spørre Scree til råds, har spillet en tendens til å løse gåtene på forhånd, gjennom spillets ellers velfungerende tutorial. Problemet er bare at denne tutorialen kjører videre selv etter flere timers spill, hvor informasjon promptes, uten at gameren får lov å tenke selv. Denne anmelderen har allikevel støtt på noen relativt harde puzzles, som krevde litt cellearbeid, men ingen i stil med de i Silent Hill eller Soul Reaver.

Oblivion er i utgangspunktet ikke en verden som er gjennomsyret av ondskap, men Jen er ikke like populær blandt alle verdenens innbyggere. Heldigvis er hun ikke en forsvarsløs jentespeider, men er i sine demonformer en drapsmaskin de færreste ville ønske å møte en mørk kveld. Cambridge har skapt et kampsystem, hvor man kan gjøre comboer og spesial-angrep med skulderknappene. Det fungerer fornuftig, men combotypene og muligheterne inviterer ikke akkurat til at man legger noen faktiske kampstrategier.

Med hodet på blokken tør denne anmelderen lett å betegne Primal’s grafiske side som noe av det aller flotteste på PlayStation 2 til dags dato. Det er jobbet målrettet og ambisiøst med hver eneste polygon, overflade og pixel. Partikkeleffekter og lyskilder er meget troverdige, miljøene er gigantiske med en detaljrikdom, som vil tilfredsstille selv den mest kresne fanatiker. Det mest iøynefallende må være Cambridge’s arbeid med karakterer og fiender. Sjelden er konsollfolket blitt servert på så flott designet og detaljerte karakterer og fiender, med et ubeskrivelig flott dystert og mytologisk preg.

Med sine utallige in game cut scenes, storslåtte lydflate, formidable grafikk, filmiske dialoger og dypt imponerende manus, har Primal klart å forføre undertegnede igjen og igjen. Cambridge har skapt et digitalt mesterverk, og var Primal en film, hadde det vært Oscar nomineringer i sikte til både skuespillere og regissør. Nå er jo Primal et spill, og gameplayet har visse begrensninger. Kampene er for ensformige og sammen med mangelen på vanskelige gåter, ender gameplayet med å spille andrefiolin i et ellers meget kompetent symfoniorkester.