
Du hopper fra tak til tak, svinger deg i lysekroner og hopper mellom husveggene. Det er noen andre inni hodet ditt, og du vil at han skal forsvinne. Du sniker deg opp bak fienden og tar fram dolken - stille og forsiktig. Tidens sand har vekket noe i deg. Eller noen. Og i det samme solen reflekteres i knivbladet blir det dekket av blod. Du er tilbake. Du er raskere og sterkere, mørk og forstyrret.
The Two Thrones begynner der Warrior Within sluttet. Du er igjen prinsen, og du seiler hjem med herskerinnen Kaileena ved din side. Men det som møter deg i Babylon er ikke de fredelige innbyggerne som engang bodde der. Byen myldrer av bevæpnede monstre som tar Kaileena til fange. Og ved hjelp av dine akrobatiske krumspring følger du etter og blir vitne til at den onde visiren dreper henne, og igjen frigjør tidens sand.
Prinsen er ikke lenger bare seg selv. Da tidens sand igjen ble sluppet løs, ga dette også liv til en annen personlighet. En mørkere skygge i prinsens sinn. I løpet av spillet veksler prinsen mellom disse personlighetene, hver med sine styrker og svakheter. Den lyse prinsen gjør det vi alle kjenner fra før. Akrobatikken er velkjent fra de to foregående spillene, med et par fornyelser som krever konsentrasjon og fingerferdigheter. Han kan fortsatt springe på og oppetter vegger, og henge etter fingertuppene fra svimlende høyder. Og du kan hoppe over, under, og rundt fiendene dine mens du stikker dem med dolken din. Den mørke prinsen kan også alt dette, men har i tillegg en livsmåler som tømmes konstant og du må virkelig skru opp tempoet for å finne sand å livnære deg på. Et ess i ermet har du derimot i form av et våpen som kun er tilgjengelig når du er i det mørke hjørnet. En lang kjetting som fungerer som en hissig pisk. Dette våpenet åpner andre muligheter, lar deg nå steder du normalt ikke ville ha nådd, og skjærer gjennom fiender som en varm kniv i varmt smør.
Det som skulle revolusjonere denne utgaven av prinsens eventyr var det nye slåssesystemet som i tillegg til å la deg stjele fiendens våpen, også skulle gi deg muligheten til å bruke dine våpen i utallige kombinasjoner. Men jeg klarte meg faktisk fint med å hamre på samme knapp til alle var døde, og heller konsentrere meg om andre ting. Og det er disse andre tingene som er, alltid har vært, og alltid vil være det sterkeste elementet. Hvis du har en oppskrift som lager fabelaktige boller, så er det ingen grunn til å forandre den - og det er litt av filosofien her. Oppskriften på dette er som følger: Komme seg fra plass X (som regel langt nede) til plass Y (som regel langt oppe) ved hjelp av taktikk Z, Æ, Ø og Å (henholdsvis luftakrobatikk, strategi, taktikk, og reaksjonstid). Det kan høre enkelt ut, men det er det ikke, og det fungerer så det suser. The Two Thrones er nok et glimrende eksempel på hva som skal til for å skape et godt gameplay.
Bosskampene imponerer og du må virkelig bruke hjernen for å finne de ulike bossenes svake punkt, og hvordan du skal gå frem for å nedlegge fienden. Det kan være alt fra ren råskap til komplisert luftakrobatikk. Litt hjelp får du underveis i kampen i form av råd fra den av prinsens personligheter som ikke er aktiv i øyeblikket. Ytterlig et nytt element tilføres The Two Thrones i form av speedkill. Et speedkill aktiveres ved at du sniker deg opp bak ryggen på fienden, og slår til når han minst venter det. Dette starter en serie av akrobatiske sekvenser der du må slå til i det øyeblikket dolken din blinker. Disse sekvensene kan variere fra ett til fem forskjellige angrep på samme fiende, og kan til og med gjøres på flere fiender samtidig, uten at de har mulighet til å slå tilbake. Utrolig morsomt og ganske intenst. Du kan også rett og slett bare kaste fienden over rekkverket og ned i avgrunnen så er du ferdig med det (noe jeg fant stor glede i og syntes var meget praktisk).
Og ja, du kan heldigvis fortsatt manipulere tiden ved hjelp av oppsamlet sand som er tilgjengelig i sandtanker. Denne manipuleringen består av å skru tiden tilbake, og det er selvsagt uvurderlig når du feilberegner et akrobatisk krumspring, faller 30 meter og brekker nakken. I tillegg har du slow motion, som er uunnværlig når du må manøvrere deg rundt åtte roterende knivblader som vil mer enn å stusse luggen din. Disse sandtankene kan også benyttes i spesialangrep som er kraftigere enn dine vanlige angrep og kan komme til nytte i kinkige situasjoner.
Spillet er pent å se på og skifter fra store åpne landskap med palmetrær, til små rom med detaljert innredning, og trange mørke ganger med steinvegger og minimalt med lys. På lydsiden fins alt fra innsmigrende persiske toner, til intense rytmer i slåsskampene. I løpet av spillet finner du også sand credits som kan brukes til å låse opp bonusmateriell i form av concept art og morsomme videosnutter som blant annet viser klipp av prinsen når han bommer stygt på et plankehopp, og en slåssescene med en gummikylling som våpen. Moro.
Prince of Persia: The Two Thrones har en del nye elementer, men det er ikke en revolusjon, heller en videreføring og delvis fornyelse av en idé som har fungert i mange år, og som vil forstette å fungere framover. Two Thrones blander friskt med elementer fra både Sands of Time og Warrior Within, og det hele munner ut i et velprodusert og svært underholdende akrobatisk eventyr i Persia. Og det funker skam-bra. Kjøp det, spill det og nyt det.