Professor Layton and the Spectre's Call

Vi burde egentlig begynne å gå lei av Professor Layton nå. Så langt har serien bydd på svært gode spill, bygd på nøyaktig samme mekanikk og fortellerteknikk gang på gang. Vi kjenner oppskriften godt: Layton drar til en avsideliggende by, en mystisk hendelse finner sted, og vi må løse gåter og snakke med byens innbyggere for å løse mysteriet. Men gjør det noe når det aldri har vært kjedelig?

En snakker ofte om utviklere som nekter å fornye seg i et negativt ordlag. I så måte bør Layton nevnes som et eksempel på at en suksessoppskrift aldri bør endres - hvert av spillene har tross alt maktet å gjøre meg desto gladere i sjangeren, og har ennå til gode å skuffe. Men etter tre spill som følger oppskriften til punkt og prikke er det vel på sin plass å stille spørsmålet: Begynner professoren å gå på tomgang?

Tja. Professorens fjerde eventyr er en forløper til de tre andre spillene i serien, som fører Layton til den sjarmerende småbyen Misthallery. Byen er full av godtroende og gåteglade innbyggere, alle livredde for det massive spøkelset som herjer Misthallery sønder og sammen. Den tykke tåken dekker hvert hjørne av gjerningsstedene, slik at ingen får se hva som egentlig foregår. Samtidig blir en av byens entrepenører styrtrik på å gjenbygge byens raserte deler, noe fåtallet ser på som mistenkelig. Men Layton lukter ugler i mosen, og den hatteglade professoren tar derfor oppdraget på strak arm.

I The Lost Future fikk jeg følelsen av at gåtene gjentok seg, og jeg følte at spekteret var snevrere enn tidligere. Samme følelse får jeg her. Gåtene holder fremdeles et høyt nivå, men om du har spilt gjennom alle de foregående titlene vil du få et snev av déja vu. Det er grenser for hvor mange ganger jeg orker å kutte rep eller skli blokker til side, og jeg håper derfor at det blir færre av denne typen gåter i neste omgang. Det er dømt til å bli litt repeterende med 155 gåter å bryne seg på (det er bare hoveddelen), men litt mer variasjon ville vært å foretrekke.

Grunnformelen i Professor Layton and the Spectre's Call er imidlertid mer polert enn noen gang. Layton har alltid vært en kombinasjon av pek-og-klikk og gåteløsing, og her har de nådd en tilnærmet perfekt balanse. Historien er, i likhet med forgjengerne, også godt fortalt. Fortellingen er ankret i overtro og innbyggernes naivitet, men viker ikke unna tyngre temaer som død eller sykdom. Historien føles mer voksen på den måten, og rammeverket forblir like sterkt.

I The Lost Future fikk vi lære mer om den gåtefulle professoren, og nå er det altså duket for Lukes opprinnelseshistorie. Vi bevitner altså Layton og Lukes første møte, samt introduksjonen av assistenten Emmy. Level-5 gjorde nok lurt i dette, spesielt tatt i betraktning at dette er starten på den nye trilogien. På denne måten kan kjernespillerne unnlate ting de føler er uviktige, mens førstegangsspillere kan hoppe inn i det uten å føle at de har gått glipp av noe.

Noen har kanskje fått med seg at europeerne får en annen utgave av Professor Layton and the Spectre's Call enn amerikanerne - det vil si en utgave uten minirollespillet London Life. Det fremstår mest som et simuleringsspill, da målet er å bli så rik på penger og materialer som mulig ved å jobbe og ta oppdrag fra innbyggerne. Et godt spilltillegg som har flere titalls timer, men det er ikke noe jeg har tatt i betraktning i denne anmeldelsen siden det kun er med i den amerikanske versjonen.

I tidligere spill har vi bygd sammen robothunder og mikset tesamlinger. Denne gang dreier det seg om å få et tog med begrenset bensin fra start til slutt og å få en fisk til å sprette innom forskjellige gullmynter i et akvarium. Du får også fylle inn blanke replikker i et dukketeater, men det helte mer over til den kjedelige siden enn den sjarmerende.

Layton-spillene har sjarmert nok en DS-fan med sin visuelle stil, og på det området skuffer ikke Professor Layton and the Spectre's Call heller. Designet låner mye fra sine forgjengere, men det er fremdeles like nydelig å se på. Figurene er herlig forseggjorte, utstyrt med kjappe replikker og sjarmerende trekk. Det er vanskelig å ikke bli fanget i Layton-universet, og mens den fengende bakgrunnsmusikken strømmer i bakgrunnen føler man seg som hjemme.

Her ville det vært perfekt å si at dette er det sterkeste Layton-spillet til dags dato. Jeg er ikke helt enig. Historien er nydelig fortalt og gåtene er like vanskelige som før, men jeg føler fremdeles at variasjonen innad i gåtene kunne vært større. Layton trenger nye ideer, og dette er det siste tilskuddet i serien som kan ta seg råd med å bruke samme formel.

Misforstå meg rett: Dette er Laytonsk fra topp til tå, og om du ikke har noe imot mangelen på innovasjon vil du heller ikke savne noe. Professor Layton and the Spectre's Call er like bra som sine forgjengere, men om du håpte på noe som ville sende serien i en ny retning vil du bli skuffet. I stedet får du et engasjerende gåtespill med sjarmerende figurer og god historie, med en bedre presentasjon enn noensinne. Men neste gang holder det ikke å være Laytonsk - da vil jeg ha mer.