Pure

For en måned siden så jeg det som helt usannsynlig at jeg skulle bli så gira på et rent ATV-spill. Ikke bare usannsynlig, jeg så det som ett hundre prosent uaktuelt. Jeg kjenner tydeligvis ikke meg selv særlig godt. Pure er utvilsomt ett av årets tøffeste racingspill.

Det tar nemlig rundt halvannet minutt med Pure før jeg i største alvor sitter å vurderer om jeg skal velge svingarmene som gir meg best grep, eller de som er best å utføre triks med. Hvilket hjuloppheng skal jeg gå for, hvilke dekk, hvilke felger, alt mulig. Skal jeg velge en totaktsmotor som gir meg best akselerasjon, eller firetaktsmotor som gir høyest toppfart? Jeg går for et kraftig fraspark, og makser ut min første ATV som en trikse-sykkel, og står i sofaen som en ADHD-unge som har glemt å ta medisinen sin i det jeg prøvekjører for første gang.

Det er noe veldig tiltalende med Pure. Det suger deg inn i en verden som fra utsiden ser ut som en smal og utilgjengelig nisjeidrett. Men i Pure er det bare helt sinnsykt moro. Enkelt og greit.

I stor grad handler Pure om å finne det største hoppet, utføre de feteste triksa, få boost og få tilgang til enda større og enda fetere triks. Hvis jeg krasjer, må jeg begynne boost-byggingen på nytt. De aller feteste triksa er vanskelige å nå, og et sjansespill å utføre. Jeg sitter med hjertet i halsen hver gang, for de krever mye forberedelse, enormt mye tid i luften, og millimeterpresisjon i gjennomføringen. Tilpass innkjøringen på hoppkanten. Pass på vektoverføringen og tyngdepunktet, så du får mest mulig høyde. Rockemusikken stilner, motoren slutter å jobbe i det jeg forlater hoppkanten. Jeg hører bare vinden suser forbi i en milliard kilometer i timen i det jeg glir gjennom luften. Jeg tar min knappekombo, og ser de mest halsbrekkende stuntene jeg kan tenke meg. Rekker akkurat å rotere kroppen over setet før hjulene dundrer ned i sanda under meg, stemplene i motoren begynner å slå igjen, og musikken braker løs. Jakten på neste hopp og neste svev er i gang.

Jeg føler meg som en rockestjerne hver eneste gang jeg klarer å lande et vellykket supertriks, og jekke inn litervis med boost og sinnsyke poengsummer. Jeg eier hele verden. Det er så berusende at det burde vært forbudt i dette landet.

Jeg finner raskt ut at én ATV ikke er nok. Etter et bittert nederlag i en sprintkonkurranse skjønner jeg at jeg må bygge en ATV for fart også. Dette krever en helt annen kjørestil. Glem høye hopp og spektakulære triks. Kjør fort, samle boost effektivt, bruk den smart, og kom først over målstreken. Pure tvinger deg til å kjøre på ulike måter hele tiden, da konkurransene ender seg, kriteriene varierer, og det gjør at spillet aldri blir kjedelig.

Pure er en svært lekker opplevelse. Fargerikt, mykt og skittent. Som et møkkete postkort fra offroadracinghimmelen. Banedesignet er fremragende, mens jeg svever over en italiensk havnelandsby, en støvete og gold ørken eller braker mellom trærne i skogen i Wyoming i USA - det ser nydelig ut, og det føles intenst og spennende hele veien.

Det er enkelt å kritisere Pure for å mangle noen reell dybde. For det handler hele tiden om hopp, store svev, triks og boost. Det er bare så inni granskauen engasjerende når man sitter der med kontrollen i hånda. Det føles så bra. Kontrollen er velbalansert og intuitiv, banene er kule, og hele den møkkete verdenen som Black Rock Studios luller deg inn i er utrolig.

Pure er et bedre spill enn Motorstorm var for et drøyt år siden. Mye bedre. Spørsmålet er om det er bedre enn Motorstorm: Pacific Rift? Litt tidlig å si, men du skal overhodet ikke utelukke det. For Pure gjør det aller meste riktig.

Jeg bryr meg i utgangspunktet null om biler, motorsykler, ATVer, mekking, pimping og den slags. Jeg har solgt bilen min for mange år siden, og jeg sykler eller tar t-banen til jobben hver dag. Pure engasjerer meg på et helt annet nivå. Det er like mye en ATV-simulator som SSX er en snowboardsimulator. Det er spektakulært, overdrevet, ekstremt og tøft som faen. Selv om du er komplett uinteressert i sporten som sådan.