Rainbow Six 3 - Black Arrow

Hehm. Det her er litt forvirrende. Vel, jeg synes det er forvirrende, men iallefall dette er Black Arrow. Det forrige Rainbow Six 3 som kom til Xbox på slutten av fjoråret var basert på, men visstnok ikke en port av Six 3: Raven Shield, og dette er da oppfølgeren. Så, det er to Six 3'er til Xbox nå. Så uh.. vent, skulle jeg heller ta å gjøre narr av tittelen varianten av intro-tekst i stedet for den forvirrede introen? Hm. Nei, det får være måte på uoriginalitet. Hm. Uh, ok, jeg skal begynne nå.

Siden en eller annen gang på slutten av 90-tallet har Rainbow Six titlene stormet ut på rekke å rad, men for det meste til PC'en. Konsollene har av en eller annen grunn fått være mest i ro. Vel, ikke for utgivelser, men serien har egentlig aldri tatt av på konsollene. Det skal sies at dette faktisk er det første av RS spillene noensinne jeg selv setter klørne i. Ikke det at jeg aldri har hatt øynene med på dem, men det skal sies at jeg hadde mer fartfylt og eksplosiv førstepersons-underholdning (se Quake) på PC'en enn denne da veldig kjedelige serien.

Alt dette skal sies å virkelig ha snudd rundt. Ikke det at jeg er noen fan av trege snike-spill nå heller. Langt derifra. Spill som Splinter Cell kan jeg virkelig (VIRKELIG) ha meg frabedt. Det er bare det at i Black Arrow er det som kreves av spilleferdigheter ikke stål-tålmodighet, men snarere kjapp tenking, sikting, skyting og team-manøvrering. I kampens hete vil du ofte finne at det kan være mer til din fordel å kunne manøvrere fort rundt i rommet å ta ut fiendene, enn å snike rundt hjørner og snipe skaller. Hoveddelen av spillet, Campaign, gir deg 10 store oppdrag å dra igjennom. Og jeg mener store - i noen av brettene kan man faktisk komme opp i mot 60 daue terrorister før man er i mål. Oppdragene er alle variasjoner av 'redd gisler', 'stopp bombe fra å eksplodere' og 'fang lederne for terroristene'. Og veldig ofte vil disse være kombinert på brettene, men variasjonen av disse er ikke hva som gjør brettene så utrolig flotte å kjempe seg igjennom, men selve løpe-rundt-og-plaffe motorikken og de vel varierte brettene du gjør dette på. Ja, da snakker jeg om brettenes utseende. Fra undergrunns-tog brett til gamle tempelruiner og forlatte atomrakett utskytnings-ramper. Brettene har virkelig en realistisk og grim atmosfære som drar deg ned og holder deg fast til du enten ligger der med kameraet i taket og 'Ding Chavez is Dead' på skjermen, eller ..ahem.. 'A hostage was killed by Rainbow', eller da at man faktisk har klart oppdraget. Heh, min kanskje litt over-ivrige metode å spille spillet på, er kanskje ikke helt perfekt til denne typen spill, men faktisk er det veldig overraskende hvor mye en anti-sniker som meg kan få ut av dette spillet. Veldig veldig overraskende må jeg si. Og jeg er heller ikke spesielt interessert i å forandre måten min å spille på, så spill som Splinter Cell får nok fortsette å ligge på hylla selv om det er reklame-plakater for den nye utgaven rundt om på brettene i dette spillet. Hehe.

Men for all del, det er ikke bare utseendet som gjør det hele så godt å leve seg inn i.. man har jo disse fabelaktige terroristene som man klikker 5.56'er i skallen på... selvfølgelig. De er jo nesten det viktigste elementet. Det er jo blandingen av veldig smart og uttenkt level-design, terroristplasseringer og terroristenes responser mens man spiller, som gjør det så vanvittig flott. Hvis terroristene hører deg komme på avstand vil de pælme gass-granater rundt hjørner, de bruker røykgranater for å komme seg usett unna om oddsen skulle tippe farlig i din favør, og selvfølgelig pælme andre typer og mer eksplosive granater mot deg i kampens over gjennomsnittlige varme. Dette, i tillegg til å stå rundt og skyte, dukke fram fra hjørner, hive seg bak ting, skyte fra sine gjemmesteder og annen halv-intelligent oppførsel. Men det er ikke nok, de ser da forbasket flotte ut også, iallefall etter at du har plugga igjen lue-hengeren og de slumper ned på bakken. Hah.

Heh. Så ja, jeg har hatt det rimelig morro med dette spillet. Dessverre har jeg ikke hatt tid til å sjekke ut flerspiller-delen eller Live delen siden jeg har spilt på en debug-maskin. Men det er altså både muligheter for splitscreen flerspiller på en Xbox og Live-spilling over nettet. Live-delen av det forrige Six 3 skal visstnok ha vært verdt spillet alene og det har visst vært nok av ekstra brett å laste ned også. Jeg skal naturligvis ikke uttale meg for høyt om slike ting jeg ikke kjenner noe til, men her får du iallefall med 14 multiplayer brett rett ut av boksen i tillegg til en-spiller delen som jeg selv mener er verdt prisen for anti-terror på Xbox alene. Jeg må nesten si det igjen da. Har altså ikke spilt det forrige Six 3 til Xbox, så for de som lurer på hvordan denne nye utgivelsen holder seg opp mot det forrige så aner jeg dessverre ikke, men i seg selv er ikke dette bare et solid spill, men jeg må si at jeg må gi det granitt-utmerkselen, som da selvfølgelig er det beste jeg kan si om noe spill. Skal jeg måtte trekke fram noe negativt i spillet i det hele tatt, noe jeg må si jeg har litt problemer med når jeg tenker tilbake på gjennomspillingen, så må det være at det er noen grafiske glitcher her og der. Problemet er bare at dette er saker som ikke egentlig kommer i veien for spillet i seg selv i det hele tatt. For eksempel så er det noen flagg-greier i taket på det helt første brettet som vaier i vinden - en vind som egentlig ikke burde finnes i undergrunnen, men de strekker seg rundt oppe i taket som... Ja, jeg veit ikke hva jeg skal sammenligne det med, men det er lett å se at det ikke er som det er ment å være. Saken er bare at sånt som disse greiene i taket vil du under normal spilling egentlig ikke se noe særlig til, om du da ikke mestrer kontrollen overhodet og i stedet for å sikte på Vladimir og Mohammed, sikter du rett i taket og ser disse flaggene.

Konklusjonen er, uten at jeg har klart å komme meg innom i nærheten av alle momentene dette spillet består av i denne teksten, djevligt bra!