Ratchet and Clank

De fleste som har sett Insomniac’s siste tittel, kan ikke la være å sammenligne den med Naughty Dog’s Jak and Daxter fra i fjor. Det er det egentlig ikke noe galt i. Firmaet med Ted Price i spissen, har lånt deler av koden, men kun landskapsgeneratoren. Resten er bygget opp fra grunnen av. Som takk for lånet, vil Jason Rubin hos Naughty Dog, få all koden som er utviklet i forbindelse med prosjektet. Dermed hjelper de to firmaene hverandre på veien mot det perfekte plattformspillet. Et beundringsverdig tiltak og forhåpentlig noe som vil gagne gameren.

Er du broren min?
Dessverre betyr det også at spillene blir meget like, og i tilfellet af Ratchet and Clank, er der så mange ting som går igjen, at man fort sitter men en underlig de ja vu følelse i hele kroppen. Heldigvis er det stort sett positive gjensyn, for den ivrige plattform gameren. Et stort og fargerikt miljø som loades uten at det forstyrrer gameplayet, en duo bestående av den kjekke Ratchet og den formelle roboten Clank. I tilegg finnes et utall baner, hvor det skal samles inn masse ting, i håp om å velte en ondskapsfull og maktsyk mann. Halvt plattformspill og halvt Action RPG med store våben - det er den grunnleggende oppskriften på Insomniac’s første PS2 spill.

Spilleren oppfordres til å ta kontroll over Ratchet, som etter å ha fundet Clank i et styrtet romskip, reiser ut for å finne Kaptajn Qwark - en intergalaktisk romhelt, som ifølge Clank er den eneste som kan stoppe tilintetgjørelsen av flere planeter. Gjennom baner som minner om massive jungler, summende storbyer og fjerntliggende minekolonier, tvinges spilleren til å løse et utall oppgaver. I tillegg må man kjøpe seg et imponerende utvalg våpen i jakten på å komme videre. Grafisk kan det ikke settes en finger på spillet. Det spyr med letthet ut usedvanlig store miljøer og en lun fargeskala. Animasjonen av heltene er også helt topp, og styringen er akkurat så glatt og enkel som ventet.

Ikke like bra
Dessverre er ikke gameplayet like fengende, som fjorårets store fornøjelse. I jakten på fornyelse har Insomniac først og fremst laget store, imponerende, men også meget tomme baner til spilleren. Disse befolkes stort sett av fiender og en del kasser som må knuses, i jakten på muttere og bolter - noe som igjen gir spilleren mulighet til å handle i diverse planeters butikker. Ideen virker god og anderledes i starten, men etterhvert som historien trer frem, blir det også pinlig klart at hver eneste bane er designet med ett formål. Å være et hvilested for kasser. Den åpenlyse gleden som ligger i å utforske landskabet, finne dets mange hemmelige steder osv. forsvinner som dugg for solen. Det er sant nok skjulte gull bolter spredd rundt på banene, men lysten til å lete etter dem er ikke fremtredende. Langsomt drives man bare mot å få nok bolter til å kjøpe det neste våpenet eller en ny gadget.

Til gjengjeld kan ingen annen tittel hamle opp med det tilbudet og den formen for originalitet, der ligger i spillets vidstrakte arsenal av våpen og gadgets. Her finner du bl.a. en kanon som suger inn fiender, for deretter å skyte dem ut som levende kugler. Det finnes også en bombe med innebygde miniroboter, som slippes løs i landskapet, hvor de selv finner sine mål. Det er også et hav av hjelpemidler fra det åpenlyse helikopteret til den velkjente slingshoten og en pumpe, som lar deg suge opp uendelige mengder vann. Sammen med spillets små gåter, i form av laserlåser, er det helt klart nok å gi seg i kast med.

Lekkert allikevel!
Ratchet and Clank er ikke og forsøker ikke å være Jak and Daxter, hvilket i seg selv er beundringsverdig. Men, det har derfor heller ikke samme dragende kvaliteter som nettopp Naughty Dog’s spill. Mens Jason Rubin har knabbet noen av de japanske virkemidlene, som gjør f.eks. Mario til et fantastisk bekjentskap, så mangler Ratchet and Clank nettopp dette. Det vil allikevel ikke hindre GameReactor i å anbefale spillet til alle som bare ikke kan vente lenger på det neste plattformspillet.