Ratchet & Clank: A Crack in Time

Med unntak av skivebommen Ratchet: Gladiator har Insomniacs populære lombax-eventyr bare blitt bedre og bedre med årene. Det første spillet markerte startskuddet for en ny epoke av plattformspill som gikk hånd i hånd med action- og skytespillsjangeren, blandet med nydelige plattformbrett på nivå med med selveste Mario. Om man ser 15-20 år tilbake i tid kan vi sammenligne Ratchet-spillene med den tidens Mega Man, Super Probotector og Turrican.

Med andre ord actionfylte plattformspill som krevde en følsom avtrekkerfinnger og kirurgisk presisjon på kontrollene for å elegant kunne hoppe mellom avsatser mens kuler flyr rundt ørene. Mye har skjedd siden da, og dagens spill er stort sett betydelig lengre, har en snillere vanskelighetsgrad og større valgfrihet. Men det er likevel her jeg plasserer Ratchet & Clank-spillene.

Jeg har de siste årene klaget på at Ratchet har fått færre plattformer å bryne seg på, mens antallet fiender og merkelige våpen i stedet har havnet i høysetet. Ratchet & Clank: A Crack in Time vender derimot gledelig nok tilbake til den type lomax-eventyr jeg foretrekker, med spenstig dialog og en mer balansert spillbarhet hvor det gjelder å holde orden på hvor man setter føttene.

Dette er noe som merkes allerede i løpet av spillets innledende opplæringsbrett, hvor jeg som Clank rømmer fra fangenskap i et mektig tempo. Insomniacs skaperglede er umulig å gå glipp av, og til tider er Ratchet & Clank: A Crack in Time helt oppe på Nintendo-nivå når det gjelder brettoppbygging. Selv om parallellen er noe søkt, minner Insomniacs måte å lage spill på om Rare i deres glansdager.

Insomniac har ikke spesielt mange egne og unike ideer, men stjeler og låner fra alt mulig av spill, og former det til å bli en underholdende opplevelse. Allerede etter noen få timer kjenner jeg igjen elementer fra både Prey og Super Mario Galaxy, men dette føles aldri skamløst, og er utrolig bra innlemmet i Ratchet fantastiske univers.

Å styre Ratchet rundt er like lett som før, og det er forsåvidt lite som har skjedd på kontrollfronten siden sist. Og det er egentlig like greit. Det er bedre å fortsette med et kontrollsystem som fungerer perfekt enn å inkludere nye elementer som Marios vannkanon i Super Mario Sunshine, som bare føltes krampeaktig og handlet bare om å innovere for innovasjonens skyld. Det er mulig å bevege seg sidelengs, sette kamera over skulderen som i Gears of War, eller veive med den gode gamle romskiftenøkkelsen for å forvandle fienden til skrot.

Som vanlig kan man kjøpe seg et utall merkelige hjelpemidler, og de som har spilt ferdig de to andre Ratchet-spillene på Playstation 3 kan se frem til rabatter og bonuser. I stedet for å strebe etter å gjøre alt enda merkeligere, har Insomniac denne gangen valgt å ta et skritt tilbake, selv om våpen som den flygende ildsinte roboten som hjelper deg med fiender eller rapegeværet neppe kommer til å skuffe fansen.

Våpen kan oppgraderes etter hvert, og man har til en viss grad mulighet til å tilpasse dem med både farge og funksjonalitet etter eget ønske. Selv elsker jeg standardskyteren til Ratchet, og sørget for å gjøre den blodrød. Menysystemet er griseenkelt, og med ett enkelt trykk på trekantknappen får du opp et hjul som lar deg skifte våpen og utstyr i en fei.

Noe jeg tidligere har klaget på, er hvordan Insomniac har fått det for seg at noen er interesserte i å vite mer om Ratchet og hans bakgrunnshistorie. Misforstå meg rett; Jeg elsker Ratchet og eventyrene hans på samme måte som jeg gjøre med Mario-spillene, men jeg er ikke interessert i å høre om Marios bakgrunn heller. Det hadde vært bedre om spillet bare kunne snakke for seg selv uten lange mellomsekvenser (som ikke lar seg trykke forbi) som forteller en historie jeg absolutt ikke bryr meg om.

Når det er sagt, er det fremdeles masse av det som blir sagt og gjort i Ratchet & Clank: A Crack in Time som er fylt til randen med Ratchet-humor. Captain Quark er like herlig hjernedød som før når han lirer av seg sine fantastiske superheltklisjeer, Clank er nydelig introvert og Ratchet selv har et nydelig minispill som alltid avslører hva han synes om alt som foregår. Det er som om han - akkurat som du og jeg - innser hvor bisarr verdenen han lever i faktisk er. Noe ingen andre får med seg.

Det Insomniac gjør så bra med Ratchet, på tross av at det kommer et nytt spill hvert år, er at de lykkes så bra med å variere banene så utrolig mye fra år til år. Det dukker stadig opp nye funksjoner, nye måter å leke med tyngdekraften på og nye minispill man ikke har sett før. Et godt eksempel er kampene i verdensrommet som oppstår med ujevne mellomrom. Å fly romskip er ikke noe nytt i Ratchet-serien, men denne gangen er det gjort så old school at jeg som Star Fox-fan ikke kan annet enn å glise bredt mens jeg fyker rundt og skyter ned fientlige fartøyer.

Grafikken har alltid vært sentral i Ratchet-spillene, og Ratchet & Clank: A Crack in Time er selvsagt det peneste plattformspillet til nå, med 60 bilder i sekundet nesten konstant. Insomniac har gitt beskjed om at de i fremtiden kommer til å halvere bildeoppdateringen, ettersom det finnes så få spillere som virkelig setter pris på myk animasjon. Dette er trist, og jeg håper virkelig at reaksjonene blir umiddelbare, for jeg frykter at Ratchet-spillene mister mye av sjarmen om den visuelle flyten uteblir.

Variasjonen i brettene er virkelig god, og man besøker alt fra romstasjoner til grotter, skoger, romskip og masse annet rart. Selv om Insomniac har et tett program med Ratchet-spillene, er resultatet nydelig. Jeg får nesten vann i munnen av å tenke på hvor bra serien kunne sett ut om Sony hadde latt dem jobbe noen år med neste del for å utvikle det ultimate lombax-spillet.

Ratchet & Clank: A Crack in Time er derimot ikke det ultimate Ratchet-spillet. Alle spillene i serien - igjen, med unntak av Ratchet: Gladiator - er nesten jevngode. Ingen er mesterverk, men alle er svært gode plattformspill. Noe som er imponerende med tanke på at det som sagt kommer et nytt spill hvert eneste år. Alle har en unik greie ved seg som gjør at de stikker seg ut i serien, og Ratchet & Clank: A Crack in Time er intet unntak.

Jeg kan varmt anbefale Ratchet & Clank: A Crack in Time til alle som ser etter et enkelt og morsomt plattformspill, men ikke forvent noe revolusjonerende mesterverk.