Ratchet: Gladiator

Spillutviklere verden over er en snedig og utspekulert rase, som selv mot herdede anmeldere noen ganger klarer å overbevise med spill vi trodde vi hadde sett en million ganger før. Egentlig kan jeg ikke finne noen grunn til hvorfor jeg fortsatt blir underholdt av eventyrene til rotten og roboten, men jeg har ikke vært i stand til å trykke eject på min PS2 ennå. Det har ikke skjedd mye siden sist, men strømlinjene i gameplayet som utgjør den største forskjellen kontra tidligere utgaver vil ikke falle i smak hos alle. Underholdningen er likevel stadig på topp, om enn litt slitt.

Ratchet og Clank må enda en gang innse at det ikke er nok å redde universet hvis man vil betraktes som helt i dagens verden, og fremfor å være medienes kjæledegger har teamet i stedet innfunnet seg med livet som galaktiske freelancere. De ville fortellingene om deres tidligere eventyr når dog den skruppelløse tv-toppen Gleeman Vox, som uten samvittighetskvaler kidnapper duoen og tvinger dem til å delta i et gladiatorlignende tv-show.

Bakgrunnshistorien er bare et tynt dekke over noe vi i beste fall kan kalle en effektivisering av alle de tidligere kapitlene i Ratchet-serien. Plattformelementet har bare avtatt siden første utgivelse, og er nå nesten ikke-eksisterende, og banene er i stedet bygget opp så du hele tiden har forskjellige spesifikke oppgaver. Disse oppgavene består oftest i å aktivere forskjellige låsemekanismer, eller utslette et bestemt antall fiender og oppgavene krydres gjerne ytterligere med spesifikke tidsrammer eller valg av våpen.

Som noe nytt blir du gjennom hele spillet akkompagnert av to roboter som gjør deres for å hjelpe til. Det er mulig å gi dem simple kommandoer, så man f.eks. selv unngår å skulle aktivere forskjellige kontakter og kan fokusere på å beseire fiendene i stedet. Fremfor å være livløse droner, som vi har sett i mange andre spill, er robotene i stedet levende organismer som hele tiden kommer med vittige vitser og samtaler om ingenting.

Det har aldri vært noen tvil om hvor Ratchet-seriens primære gameplay lå, og derfor vil man i løpet av Gladiator også rekke å skyte flere fiender enn i de fleste andre spill. Likevel har man færre våpen tilgjengelig, noe som forklares med at de i stedet har valgt å implementere et Diablo-lignende våpenmodifiseringssystem. Systemet lar det være opp til deg å ordne kriterier som fart, kraft, lengde samt å kombinere dem med ekstra effekter som gift, ild, is og andre modifikasjoner.

Innpakkingen av grafikk og lyd er noe Insomniac Games alltid har kunnet, og det samme kan sies om Gladiator, med et par unntak. Lyden lider en smule fordi man er deltaker i et TV-show, og derfor blir ledsaget av tåpelig og gjentakende kommentatortull spillet gjennom. Grafikkmotoren er blitt presset til det ytterste samtidig som det er flere fiender på skjermen enn tidligere i serien. Konsollen trøbler kun unntaksvis med grafikken og klarer å vise utrolige mengder fiender og generelt kaos uten at det går ut over gameplayet.

Spillets akilleshæl er at det føles som noe fans av serien har spilt før, da alle elementene virker som utbroderinger av muligheter vi har sett tidligere i serien. Det målbaserte gameplayet, der hver bane deles opp i flere mindre seksjoner med pause og status mellom hver del, begynner også å irritere mot slutten av spillet. Fans vil fort begynne å savne de større og mer flytende banene fra tidligere spill.

Ratchet: Gladiator er et spill som uten problemer gjør alt bedre enn de fleste konkurrentene, men som i forhold til seg selv ikke har greid å fornye seg nok, til tross for Insomniacs forsøk på å krydre de beste elementene fra hele Ratchet-universet med nye ideer. Rotten og roboten utgjør fortsatt et fantastisk makkerpar, men kanskje burde Insomniac gi dem en liten pause og la neste kapittel glitre på PlayStation 3.