Norsk
anmeldelser
Resident Evil: Revelations 2

Resident Evil: Revelations 2

De fire episodene er endelig ute, og det nyeste kapittelet i skrekkserien kan endelig vurderes. Er det skummelt eller bare skrekkelig?

Abonner på vårt nyhetsbrev her!

* Påkrevd felt

Du ser på

Preview 10s
Next 10s
Annonser

Da jeg for et par uker siden anmeldte Resident Evil: Revelations 2 - Penal Colony, som er den første av spillets fire episoder, var det med blandede følelser. Hovedinntrykket var likevel at det nye episodebaserte spillet i Resident Evil-serien slet med de samme problemene serien har hatt i mange år, noe som først og fremst er knyttet til en form for identitetskrise: Resident Evil klarer ikke å bestemme seg for om det vil være en skummelt overlevelses-serie eller en litt røffere action-serie.

Etter å ha kjørt gjennom samtlige fire episoder av Resident Evil: Revelations 2, kan jeg ikke annet enn å konstatere at førsteinntrykket langt på vei var treffende. Mye av det som ble sagt da, kan sies igjen nå (ergo: les gjerne anmeldelsen av første episode før du fortsetter). Og selv om hovedproblemet fortsatt er knyttet til seriens identitetskrise, har spillet en hel del andre problemer som følger med i kjølvannet.

Resident Evil: Revelations 2
Barry Burton og Natalia utgjør den klart mest underholdende duoen i Resident Evil: Revelations 2

Vi får følge to grupper på to personer gjennom spillets gang. Den første gruppen består av serieveteran Claire Redfield og nykommeren Moira Burton, datter av Barry Burton, som sammen må flykte fra et mystisk fengselskompleks på ei øy. Forholdet mellom Moira og pappa Barry er mildt sagt elendig, og Moira er en irriterende samling av alle daddy issues-klisjeer det går an å komme på. Halvparten av tiden hun og Claire bruker på å komme seg ut av et mystisk fengselskompleks infisert med monstre, bruker Moira på å klage over pappaen sin og lire av seg den mest malplasserte banningen jeg har hørt på lenge. Det er så en nesten får mer lyst å rette våpenet mot henne fremfor monstrene...

Den andre gruppen består av Barry Burton selv, som følger i datteren og Claires fotspor noe senere i tid. Som en følge av dette blir mange av de samme omgivelsene brukt om igjen, og selv om avstanden i tid medfører noen forskjeller fører det også til en del resirkulering. I et såpass lineært spill som dette, skal det mye til for at slik gjenbruk blir underholdende. Denne delen av spillet er imidlertid mer underholdene enn den første, mye takket være Barry uventede allierte. Den unge jenta Natalia, som Barry idet han ankommer øya, har en mystisk evne som gjør henne i stand til å ane monstrenes nærvær. Dette gjør at Barry kan angripe problemene med mindre bråk og smell, men heller snike seg innpå dem bakfra og spare litt ammunisjon i samme slengen.

Det er ingen tvil om at Capcom har forsøkt å lære av andre spill i lignende sjanger, og særlig Barry og Natalias del av spillet virker å låne en del fra The Last of Us. Det er likevel ikke til å komme unna at Revelations 2 ikke er i nærheten av disse inspirasjonskildene, og derfor står i fare for å bli stående igjen som en ubetydelig parentes i spillåret 2015.

Resident Evil: Revelations 2
Grått og trist? Ja. Skummelt? Egentlig ikke.

Hovedproblemet er, som tidligere nevnt, at Revelations 2 ikke vet hva slags spill det ønsker å være. Det er år og dag siden Resident Evil kan sies å ha vært en skummel serie, og de små forsøkene på jump scare i Revelations 2 blir bare patetiske og forutsigbare. Sammenlignet med fjorårets skrekkspill som The Evil Within, Alien: Isolation og til og med indie-spillet Among the Sleep, er det ikke mye nifst å spore i dette spillet, med unntak av siste halvdel av Barry og Natalias fjerde episode. Men selv om serien har vært mer rettet mot survival action etter Resident Evil 4, utmerker det seg ikke som et godt spill innenfor denne sjangeren heller. Til det sliter spillet med et gammeldags, seigt og kronglete kontrollsystem som ikke evner å konkurrere med The Last of Us eller Dying Light. På samme måte som serien fikk en sårt nødvendig overhaling med Resident Evil 4, er det på tide at Capcom nå tenker nytt og forsøker seg på å ta serien inn i neste konsollgenerasjon. En slik overhaling gjelder ikke bare det grafiske, men også det spillmekaniske og visjonelle. Capcom bør finne ut av hva de egentlig vil med serien før de eventuelt velger å melke den videre. Det som fungerte godt i 2009, behøver ikke fungere like godt i 2015.

Et mindre problem er at dialogen er vesensforskjellig på engelsk og japansk, og de som ikke mestrer begge språk nokså godt risikerer fort å gå glipp av sentrale deler av den nokså svake historien. Dette er likevel et lite problem, men et dårlig oversettelsesarbeid bør likevel påpekes.

Alt er imidlertid ikke elendighet med Revelations 2, og spillet klarer akkurat å lande på beina takket være to elementer: Co-op og Raid Mode. Førstnevnte burde være en kjent sak for spillere flest, og det er tydelig at Revelations 2 er ment å spille i fellesskap. Dette blir ekstra merkbart i Barry og Natalias del, da man etter hvert blir veldig avhengig av Natalias evner til å peke ut fiender slik at Barry kan ekspedere dem. At både Moira og Natalia er forholdsvis forsvarsløse sammenlignet med sine respektive partnere, gjør at det også blir en form for ansvarsfordeling innad i de to gruppene, noe som gjør co-op-spillingen mer spennende enn i for eksempel Resident Evil 6. Samtidig er det klare fokuset på co-op noe som gjør spillet kronglete å spille alene, da man må veksle frem og tilbake mellom deltakerne i gruppen. I slike situasjoner savner man fort muligheten for å samarbeide over nettet, men det kan man dessverre se langt etter.

Det andre elementet som trekker opp levedyktigheten til spillet betraktelig, er Raid Mode, en modus hvor man skal gjennomføre småoppdrag, samle erfaringspoeng og gå opp i nivå. Et slags Resident Evil RPG, om man vil. Oppdragene kan variere mellom alt fra en form for tower defence til å løpe gjennom hinderløyper og drepe alle fiendene på veien. Resultatene postes deretter på lister på nettet, og dermed kan det fort gå sport i å knuse rekorder til både venner og ukjente. Raid Mode er ikke det man først og fremst kjøper Revelations 2 for, men fremstår som kanskje det mest uventede og underholdende tillegget til et episodebasert spill.

Resident Evil: Revelations 2
Raid Mode ender opp med å være et overraskende underholdende element i Resident Evil: Revelations 2

Det er likevel påfallende at når den mest underholdende delen av et spill er en tilleggsmodus, taler ikke akkurat dette i spillets favør. Et stivt kontrollsystem, en uengasjerende historie og det å ha blitt forbikjørt av andre spill i sjangeren er bare noen av problemene som plager spillet. Og hovedproblemet er fortsatt knyttet til seriens seiglivede diagnose. Resident Evil: Revelations 2 er verken fugl eller fisk, og blir som en konsekvens av dette aldri verken skummelt eller spennende. Når til og med gamle fans av serien opplever det hele som kjedelig, er det vanskelig å se hvilket publikum Capcom skal fri til.

Og hvordan slutter det hele? Jeg aner ikke. Etter å ha dødd under første forsøk på siste boss, låser PC-kontrollene seg hver gang jeg nå går inn igjen i rommet hvor bossen befinner seg. Snakker om lumpent gjort, Capcom!

05 Gamereactor Norge
5 / 10
+
Raid Mode og co-op gir spillet langt mer valuta for pengene enn mange andre episodebaserte spill, mer fokus på sniking enn tidligere titler i serien, blir mer interessant når det kun er en av to rollefigurer per gruppe som kan slåss.
-
Kronglete å spille alene, ingen online co-op, dårlig oversettelse, uengasjerende historie full av klisjeer og dårlige rollefigurer, forutsigbart, verken skummelt eller spennende i lengden.
overall score
er vår karakter på tvers av Gamereactor-nettverket. Hva er din? Dette er gjennomsnittskarakteren i alle Gamereactor-landene

Relaterte tekster



Loading next content


Cookie

Gamereactor bruker cookies slik at du kan browse nettsiden vår best mulig. Hvis du fortsetter antar vi at du er fornøyd med vår cookies policy.